Ettertidens dom over talemetoden: En skandale i dansk undervisningshistorie!

Charles-Michel de l’Épée, 1712–1789, oppdaget at de døvstumme hadde sitt eget språk.
Samuel Heinicke, 1727-1790, utviklet en helt ny metode, nemlig talemetoden, eller den orale metode.
Abbe Guilo Tarra var ordstyrer ved Milano-kongressen i 1880. og var en sterk forsvarer av talemetoden.
Hedevig Sofie Rosing, 1827-1913, forstanderinne, danskfødt, var deltager ved kongressen i Milano i 1880, og etablerte sin egen skole for døvstumme der hun underviste etter talemetoden.

Tekst og illustrasjoner ved Sverre Avnskog.

Oslo, 01.10.19.

 

Vi har publisert flere artikler den siste tiden, som dokumenterer de store stridighetene som oppsto i Danmark, som i de fleste andre land som drev med undervisning av døvstumme vedrørende valg av metode som grunnlag for undervisningen. Han som regnes som grunnleggeren av undervisningen av døvstumme, franskmannen Charles-Michel de l’Épée (1712–1789), oppdaget at de døvstumme hadde sitt eget språk, tegnspråket, og utviklet dette videre da han grunnla den første skolen. Noe senere utviklet tyskeren Samuel Heinicke (1727-1790), en annen metode, nemlig talemetoden, eller den orale metode, som gikk ut på at barna skulle lære å snakke selv samt å avlese de talendes leppebevegelser slik at de skulle kunne forstå hva som ble sagt uten å høre noe. På grunnlag av opphavsmennenes nasjonale opprinnelse, kaltes metodene også ofte den franske respektive den tyske metode, hvorav den tyske metode var den nyeste og ble regnet av mange som den mest moderne og fremtidsrettede.

 

I 1880 ble det avholdt en internasjonal døvekongress i Milano for døvepedagoger fra Europa og USA. Kongressen vedtok at talemetoden burde være den foretrukne i undervisningen av døvstumme barn. Nå var det ikke særlig overraskende at det ville bli utfallet, da både kongressens president og de fleste deltagerne var kjent som sterke tilhengere av talemetoden. Og selv om kongressen kun anbefalte at talemetoden skulle være den foretrukne, ble likevel vedtaket en stor tragedie for tusenvis av døvstumme barn, som ble underlagt denne metoden i nærmere 100 år fremover i tid. Og følgen av metoden ble tragisk nok, at elevene både ble dårlige til leppeavlesning og egen tale, men de ble også svært dårlige lesere. Malling-Hansen underviste altså sine elever i tegnmetoden, foruten at han førte en klasse undervist etter talemetoden frem til eksamen i 1872, for selv å bli kjent med metoden. Men tegnmetoden gikk ut på at selve lese og skriveopplæringen baserte seg på alfabettegnene, slik at elevene lærte parallelt et håndtegn for bokstaven, å skrive bokstaven og å uttale den. Dette var en svært god pedagogikk for å bli gode lesere. Bare svært sjelden ble elever undervist etter talemetoden like gode lesere. I 1980 ble det avholdt en døvekongress, 100 år etter de famøse vedtakene på kongressen i Napoli i 1880, og nærmest i forlegenhet over de skammelige vedtakene på kongressen i Napoli, vedtok kongressen å slette alle vedtakene fra 1880.

Rasmus Malling-Hansen viste seg som den mest fremsynte i stridighetene om metodevalg. Man kan kanskje i ettertid mene at han gjerne burde ha stått enda sterkere på sitt forsvar for tegnmetoden, men det var sannsynligvis umulig å forhindre at også talemetodens tilhengere måtte få imøtekommet sitt syn. Det sier mye om Malling-Hansen at han personlig tok initiativet til å opprette to nye institutter, i 1880 og 1890, hvor det skulle undervises etter talemetoden, samt at han fikk gjennomført en fullstendig samkjøring av undervisningen av de døvstumme, der elevene først ble plassert på en forskole på det nyopprettede Instituttet i Fredericia(1880) for å avgjøre hvor og etter hvilken metode de burde undervises videre. Jeg skjønner godt at Malling-Hansen anså at delvis hørende elever og elever som kunne høre fra fødselen av men senere mistet hørselen, godt kunne undervises etter talemetoden, eller den orale metoden som den også kaltes. Det synes ikke urimelig å tenke seg at disse elevene, særlig hvis de i tillegg var begavede, kunne lære leppeavlesning og å tale selv. Mange av dem hadde jo sannsynligvis en gang kunnet snakke. Men selv for disse elevene viste det seg å være alt for optimistisk å tro at de skulle kunne fungere som hørende og talende mennesker i storsamfunnet.

 

Stridighetene om hvilken metode som var den beste, var til tider voldsomme og meget personlige, og tilhengere av de to ulike metodene lå i stadig stridigheter med hverandre. I Danmark, som i alle andre land som underviste døve, vant talemetoden stadig terreng, og tilhengerne av denne metoden var kompromissløse i sine krav om at den måtte anvendes overfor alle døve barn, uansett om de var født døve eller hadde vært hørende eller fremdeles hadde en liten hørselsrest. Elevenes kognitive evner skulle heller ikke ha noen innflytelse på vilken metode som ble valgt.

 

Rasmus Mallin Hansen inntok en svært pragmatisk holdning til de to metodene, og anså at de begge hadde sin berettigelse overfor ulike grupper av døvstumme, basert på deres høreevne og kognitive utrustning. Allerede fra midten av 1800-tallet, under kultusminister Monrad, var det etablert en ordning i Danmark, som gjerne kaltes "den danske deling", der de uegentlige døvstumme, altså de som en gang hadde vært hørende eller fremdeles hadde hørselrester ble undervist etter talemetoden, mens de egentlige døve, altså de som hadde vært døve siden fødselen og helt manglet hørsel, ble undervist etter tegnmetoden. I tillegg ble de psykisk utviklingshemmede døve undervist etter tegnmetoden. Denne ordningen forsøkte Johan Keller, som da hadde etablert sin Døveskole på talemålets grunn, å få endret i 1866, til at alle døvstumme skulle undervises etter talemetoden, men han fikk ikke medhold og ministeriet vedtok i 1867 at ordningen skulle fortsette som før. Sannsynligvis spilte Rasmus Malling-Hansen en avgjørende rolle i at denne avgjørelsen ble som den ble. Han var forstander for Danmarks på den tiden eneste offentlige institutt for undervisning av døvstumme, hadde stor autoritet på området og ble lyttet til i alle avgjørende saker. I ettertid regnes 1867 som året "den danske deling" ble etablert, men i realiteten var ordningen allerede etablert ca 25 år tidligere.

I ettertid fremstår Malling-Hansens stilling i dette sprøsmålet som den eneste kloke og realistiske. Gjennom årene viste det seg at det å avlese leppebevegelser for en fullstendig døv, er nærmest umulig, fordi mange mennesker har svært små leppebevegelser samt at man er avhengig av å se den talendes ansikt rett forfra. Man kan bare forestille seg hvordan det måtte føles for døve barn å sitte i timesvis hver dag, med fullt fokus på lærerens lepper for å forsøke å forstå. Det må ha vært utmattende, kjedelig og nedbrytende, i og med at fremgangen til elevene viste seg å være så mikroskopiske. Og vi som er så gamle at vi husker hvordan talen til døve mennesker lød, vi vet hvor nærmest hjelpeløs den lød og hvor mye skam som var forbundet med en tale som ble karikert og latterliggjort av andre.

 

Johan Keller var åpenbart en meget empatisk mann som gjorde en fantastisk innsats for å gi de mange ulike handikappede barn i Danmark et verdig liv og tilpasset undervisning og opplæring, men i motsetning til Malling-Hansen, drev han et privat foretagende og var avhengig av å skaffe sin virksomhet inntekter for å sikre en forsvarlig drift. Der Keller syntes å jobbe mest i sitt egets institutts interesse, hadde Malling-Hansen gjennom hele sin tid som forstander for Instituttet i København et overordnet syn på undervisningen, og han fikk gjennomslag for nær sagt alle sine ønsker i og med at det ble opprettet nye Institutter i Fredericia i 1880 og Nyborg i 1890 etter lovforslag fra Malling-Hansen selv eller kommisjonen ledet av ham i 1890. Kellers døveskole ble også overtatt av staten, og i 1890 var alle Malling-Hansens visjoner blitt en realitet i og med at samtilige døvskoler var underordnet en felles, overordnet plan. Konfliktene mellom Keller og Malling-Hansen var til tider store og uforsonlige, da Malling-Hansen mente Keller ved et flertall tilfeller innkalte elever til sin døveskole, som rettmessig burde vært undervist ved Døvstummeinstituttet i København. Keller fikk statlig tilskudd pr elev ved skolen, og hadde således økonomisk interesse av å få så mange elever som mulig til sin døveskole.


Tanken bak talemetoden var sikkert god nok. Man ønsket at de døvstumme skulle integreres fullt ut i samfunnet og ikke isoleres pga deres handikap. Men det viste seg etter hvert at hele metoden var et eneste stort eksperiment med en gruppe menneskers liv, som man overhode ikke visste utfallet av, og ingen hadde visst tenkt på å spørre de voksne døve om hvilken metode de selv ville foretrekke. De døvstumme hadde nemlig intet ønske om å integreres i samfunnet. Det viste seg hurtig at de ønsket å være sammen med sine egne, danne sine egne samfunn, finne ektefelle som var i samme situasjon og omgås mennesker med samme handikap som dem selv. Men dette hadde visst ingen av den tidens pedagoger noen interesse for å finne ut. Tvert imot, så ble omgang med eldre døvstumme ansett som uønsket, da de unge kunne finne på å ta etter dem og kommunisere med hverandre på sitt eget språk: Tegnspråket. Innføringen av talemetoden hadde også den svært uheldige følgen, at voksne døve ikke kunne anvendes hverken som lærere eller hjelpere, da de jo ikke kunne tale, men bare kunne kommunisere med elevene ved hjalp av døvespråket, altså tegnmetoden, og elevenes skulle helst isoleres fra å lære tegn.

 

Og ikke nok med at de døvstumme kunne danne egne samfunn i nasjonal sammenheng, deres språk var internasjonalt, og i motsetning til oss hørende, kunne de treffe mennesker fra hele verden og øyeblikkelig kommunisere på sitt felles, internasjonale døvespråk. I dag anvendes ny teknologi mer og mer, i og med oppfinnelsen av implantater som kan gjøre de døve til hørende, ved at implantater opereres inn i hodet og erstatter hørselsnerven, men ellers har døvetolkning ved hjelp av en tegnspråktolk tatt mer og mer over for å gjøre de døve til integrerte medlemmer av samfunnet. Både i gudstjenester, ulike forsamlinger, TV-program, undervisning osv benyttes døvetolker og muliggjør at døve kan være tilhørere og seere på lik linje med hørende.Det fantastiske med implantatene, er at det som først høres ut som robotaktig, ganske monoton digital tale, etter kort tid "forvandles" i hjernen og høres ut som vanlig menneskelig tale. Et godt eksempel på bevissthetens utrolige evner. På samme måte som det skjer når en person får på seg en brille som snur virkeligheten opp ned. Etter en viss tid, vil bevisstheten snu bildet tilbake til det normale.

 

Den aller beste vurderingen av talemetodens, eller oralmetodens betydning for undervisningen av de døve, har jeg funnet i boken "Den danske døvekulturen" av Jonna Widell. Hun bygger på forskningsarbeider og dokumenterer på meget overbevisende måte de uheldige følgene av talemetodens seier over tegnmetoden. Innføringen av talemetoden fremfor tegnmetoden er et eklatant eksempel på at en god hensikt uten grunnlag i en dypere forståelse av virkeligheten, fører helt galt av sted. 

Alle illustrasjonene under, er fra Jonna Widells bok. Jeg regner med at vi ikke bryter opphavsretten ved å kopiere enkelte sider fra hennes bok og publisere dem. Hele hennes bok kan lastes ned fra internett som PDF-fil.

 


Pastor Harald Valedemar Dahlerup, 1815-1894, startet den første skolen basert på talemetoden. Foto: DKB.
Dahlerups skole ble overtatt av direktør Johan Keller, 1830-1885. Foto: DKB.
Den kanskje aller sterkeste forkjemperen for talemetoden i Danmark var forstander for Instituttet i Fredericia, Georg Jørgensen, 1838-1905.
Illustrasjon fra boken "Dansk døvekultur". Bildet skal vise elever som får opplæring etter talemetoden. Som man ser, holder barna hendene på ryggen. Ingen skal bli fristet til å benytte hendene til å lage tegn.
I følge Jonna Widell skal dette bildet være fra Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København, og skal visstnok vise to lærere som utfører korporlig avstraffelse av to av elevene. For at de døvstumme elevene skulle kunne nyttiggjøre seg undervisningen, var streng disiplin nødvendig, og Jonna Widell forteller at disiplinkravene ble bare enda større ved innføring av talemetoden. I ettertid er det ingen grunn til å dømme disse lærerne noe hardere enn vanlige mennesker på denne tiden, for fysisk avstraffelse var en vanlig oppdragelsesmetode den gangen.
En av de store fortrinnene ved Instituttet i København som ikke brukte unødvendig mange timer på taletrening og leppeavlesning, var at de fikk rikelig med tid til å lære opp elevene i håndverksaktiviteter. At elevene ble gode håndverkere og kunne bruke sine praktiske egenskaper til å livnære seg ved eget arbeid, vil jeg personlig anse som noe av det aller mest verdifulle de kunne lære. At disse timene med praktisk opplæring skulle sløyfes til fordel for å sitte i timesvis og terpe på leppeavlesning og taletrening fremstår som uforståelig at noen kunne gå inn for. Dette bildet skal visstnok også være fra Instituttet i København.
En stor samling døvstumme barn og deres lærere. Dessverre forteller ikke Jonna Widell hvor bildet er tatt.