Malling-Hansen in Schleswig 1862-1864

Idyllic view towards the town of Schleswig, from an 1834 drawing by J. Moritz Wagner. The picture shows Schleswig facing south from “Gallberg”, which is north of town. Some major buildings, seen from the left, are: “Dom”, “Hohes Tor”, “Saint Michaelis” and “Schloss Gottorf”. The Institute for the Deaf-Mute was in Friedrichstrasse, stretching south and east from Schloss Gottorf (in the right hand side of the picture). The young Rasmus Malling-Hansen arrived here in 1862 to work at the Institute for the Deaf-Mute as a teacher in the class for Danish pupils as well as a teacher of drawing. Later on he was promoted to be head teacher and principal shortly before the war between Germany and Denmark forced all Danes to return home in February 1864.

Thanks to financial support from the Count of Knuthenborg, the young, talented and goal-directed Rasmus Malling-Hansen was sent to study at Jonstrup teacher training college, from where he graduated in 1854 with excellent marks. However, his declared goal was to become a priest, and already at the time when he was preparing to be confirmed he is alleged to have said that this was the path he wanted in life. Hence, soon after his graduation as a school teacher he therefore began self-studies with the aim of gaining entrance as a student of theology, while simultaneously working for a period as an assistant teacher at Maglemer School and also as a private tutor for the children of Knuthenborg and those of the vicar of Hunseby, among others.


According to the son-in-law to be, Fritz August Bech - a diligent contributor in terms of keeping the memory of RMH alive in the public eye - it went against RMH’s independent mindset to live on subventions. Learning that there was a vacant position as teacher at the Royal Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen in 1859, he opted to apply for this position, and by doing so chose a course that was to be his guiding track for the rest of his life. The teaching of deaf-mutes became his main calling and life work, as well as constituting the foundation for his reform activities, inventions and ground-breaking scientific studies!



View towards the Royal Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen, or the school for the deaf on Kastelsvej, as it is currently referred to, as seen from one of the adjacent buildings. The white double staircase led into the Principal’s residence, and he and his family made frequent use of the garden. The small triangle to the left of the building, facing the main road, was named “Malling-Hansen Square” in connection with the 2010 General Assembly of the Malling-Hansen Society. The right hand part of the building was added in 1911. By that time Malling-Hansen had passed away long time ago.
The young Rasmus Malling-Hansen in a photo belonging to the Royal Library of Copenhagen. The picture was probably taken in the beginning of the 1860s. Photo: The Royal Library in Copenhagen.
The recently placed sign indicating the location of the Rasmus Malling-Hansen Square, at the edge of the school building, facing the street. Photo: Sverre Avnskog.

However he never abandoned his theological studies, and the first period as teacher of deaf-mutes did not last longer than until 1861, when RMH decided to study fulltime in order to complete his theological studies as soon as possible. Might it have been the case that he was in doubt whether teaching of the deaf-mutes was what he wanted to dedicate his life to? Or was it perhaps unsatisfactory for such an ambitious man to linger with an unfinished course of studies, and could that have been the reason why he left the Copenhagen institute after only two years? It is not easy to tell, but he had at any rate already developed lasting ties to this place of work – having fallen in love and becoming engaged to marry the daughter of the then principal, as well as having established himself as an unusually skilled and suitable teacher for the deaf-mute. Hence, when the ministry needed to appoint a teacher of deaf-mutes for the relatively recently established Danish language class at the institute for the deaf-mutes in Schleswig in 1862 it was a logical step to approach the young and talented teacher, who had already made such a good name for himself due to his skilfulness and suitability!



Malling-Hansen spent about one and a half year at the Institute for the Deaf-Mutes in Schleswig, from the 1st of October 1862 until around the 6th of February 1864, when the Danish military forces withdrew from Schleswig. The above copperplate, done by C. Struve, shows the institute as it appeared in 1863. It was surrounded by three buildings, previously occupied by craftsmen and small industries and by this time utilised for workshop training. One of the buildings also housed a printing shop in the period of 1818 until 1881. The address of the institute was Friedrichstrasse 103.

And once again RMH abandoned his fulltime theology studies, travelling south to Schleswig-Holstein – at the time a part of Denmark. The institute for the deaf-mute was situated in the town of Schleswig, which was part of the duchy of Schleswig, however the school was under the Danish king and managed by the Ministry for Schleswig-Holstein. The minister, Wolfhagen, was a person RMH would later on get to know very well when he became principal of the Royal Institute for the Deaf-Mutes in Copenhagen and Wolfhagen was appointed as his superior director. This combination virtually exploded in conflicts as a consequence of two strong-willed and proud personalities - both of them accustomed to having their way – clashed.


As it would turn out, also the last few years before RMH arrived had not been peaceful at the institute for the deaf-mutes in Schleswig, major political issues having penetrated internal matters of the institute. There were serious smouldering conflicts between the Danish Government and the kingdom’s southern parts, generally perceiving themselves as more German than Danish. The so-called “one-nation policy”, according to which Schleswig-Holstein was to be treated just like any other part of Denmark without specific rights, did not improve matters. Wolfhagen was far from shying away from conflicts, and when the then director of the Schleswig institute was about to retire with a pension in 1859, he went away and appointed a Dane as his successor, mayor and counsellor August Jörgensen. Also, it was a rather provocative move when he insisted that each and every mail received by the institute from the Ministry in Danish would also have to be replied to in the Danish language.


The then principal, Dr Paulsen, felt himself very much aggrieved by the behaviour of the new director regarding this issue and also felt that the authority interfered in the internal matters of the institute, that they tried to monitor the administration in an overly detailed manner and also took decisions without any regard to the principal in matters that logically should be within his jurisdiction and area of responsibility. The official documents became a confused mixture of Danish and German language, and principal Paulsen’s desperation and frustration grew as time went by, as witnessed by his repeated frustrated outpourings in the yearly reports.



Dr Peter Paulsen was principal when RMH was appointed to work at the Institute for the Deaf-Mute in Schleswig in 1862, but he had already presented his letter of resignation when RMH was called to teach in the Danish class. Paulsen felt that he was being overruled and he was seriously uncomfortable with the Danish governance which demanded that all letters in Danish, received by the institute, must also be replied to in Danish.
The Danish Minister for Schleswig in 1862 was Friedrich Hermann Wolfhagen, 1818-1894, with whom RMH was to become closer acquainted in 1885, when Wolfhagen was appointed Director of the Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen, of which RMH was the principal. Photo: The Royal Library, Copenhagen.
August Jörgensen, 1825-1910. I am not 100% certain that this is the same Jörgensen who was appointed as director of the institute in Schleswig in 1859. We have to assume that he was driven away together with the other Danish staff members. His position is indicated as “herredsfoged” of Schleswig, at the time a high civil servant combining the duties of a judge as well as local head of police, in other words more or less the position of a sheriff (in England and Wales, not the USA). Photo: The Royal Library.

Such was the situation when RMH was brought in as teacher of the Danish class in 1862, following the retirement and pensioning of the previous teacher. In addition to teaching this class he was also employed as a teacher of drawing (fine arts) at the school. The Danish class had been established following a letter of instruction from the director, but it is somewhat uncertain exactly what year this took place. Our best source of information regarding the school during this period is the centenary festschift from 1905, penned by the later principal August Engelke, but the script indicates two different dates for the start of the class. Arno Blau states in his book on the occasion of the 150 year anniversary of the teaching of deaf-mutes in Schleswig that the Danish class was established in 1858. What is certain, however, is that RMH did take over the responsibility as a teacher of this class on October 1, 1862. The class had then nine pupils and was taught 24 hours per week.


It is not easy to tell how the relatively young RMH – just 27 years old – experienced the situation of teaching at a school where one senses that the discomfort and dissatisfaction with the Danish supremacy must have been quite tangible. To some extent RMH must have been perceived as a representative of the not very popular Danish supervisory management, and it is an intriguing question whether he and his colleagues managed not to allow these underlying conflicts to influence their personal relations. It was probably an advantage for RMH that he was already an experienced teacher of the deaf-mutes with a reputation of being skilful and diligent, something which is also mentioned in the centenary festschrift. He is mentioned only very briefly in the publication, and this should come as no surprise given the very short period of time he was employed at the school. But while he is referred to very briefly, at any rate the comments are characterized by respect, and nothing negative is said about his time at the institute. RMH was known as a very sociable man with a cordial and warm personality, and I presume that he gained friends and respect due to his obvious skills as a teacher of the deaf-mute and thanks to his pleasant and winning character.  But I cannot imagine that RMH, who had left his position as teacher of the deaf-mutes in Copenhagen, would opt to apply for a position in Schleswig, if it was limited to being an ordinary teacher of the deaf-mutes.




This is how Malling-Hansen is referred to in the section regarding staff issues of the centenary publication about the Institute for the Deaf-Mute in Schleswig.
Two interesting appendices of the centenary publication. Annex II shows the development in terms of numbers of pupils at the institute. In 1865 74 children were taught at the school.
Annex III shows the number of pupils for each decade – the number of pupils accepted, deceased, having interrupted their education, and confirmed. For instance, in the decade from 1855 until 1865 it appears that 19 of the pupils of the institute died.

Dr Paulsen eventually gave up completely in relation to the new management at the institute for the deaf-mutes, and on August 16, 1862 he requested to be allowed to resign. It is worth noting that the application was presented nearly two months before RMH started working at the school. There is nothing specifically mentioned about it in the centenary publication, but personally I cannot imagine otherwise than that already when RMH was approached whether he was interested in the teaching position, he also had been foreshadowed that the post as principal would be his when Paulsen’s resignation was to be granted. Whatever the case, it is evident that the appointment of RMH as principal after Paulsen was done in agreement with the minister of the duchies. Paulsen’s motivation for tendering his resignation was that he was suffering from nervous headaches, but there is probably no doubt that the reason for his wish to resign was his growing perception of being antagonized and undermined in his position.


It is relevant to ask whether he had good reasons to feel the way he did, and all indications are that this was indeed the case. Paulsen had been principal for more than 20 years, and the kind of sudden changes like those brought about when August Jörgensen was appointed director in 1859 must have very difficult to swallow for the experienced principal. It is more than a fair guess to assume that there was another man behind the request for change and the wish to turn the school for the deaf-mutes into a more Danish institution: The man pulling the strings was probably minister Wolfhagen, a person that RMH would later on get to become acquainted with when Wolfhagen was appointed RMH’s superior officer in 1885, causing as much trouble for the institute for the deaf-mutes in Copenhagen as he had done in Schleswig as a consequence of his autocratic conduct. However RMH was not a person to give in easily and he reacted with vociferous protests against the way he was treated by Wolfhagen. The conflict was aggravated to the extent that the superiors of Wolfhagen and RMH had to intervene. Their intervention was so carefully and flexibly worded that both Wolfhagen and RMH felt well accommodated, and hence the conflict was resolved in the very best manner.


One may also ask whether the treatment of Paulsen was a deliberate strategy in order to get rid of him and in his stead employ a Dane? The issue will probably have to remain in the realm of speculations, because it is quite impossible to draw such a conclusion on the basis of the documentation at hand. However, there is probably little doubt that RMH in Schleswig  was to some extent being used as a pawn in a game steered by Wolfhagen, aiming at integrating the institute for the deaf-mute under Danish leadership – nevertheless, these circumstances can in no way be blamed on RMH.



Two lithographic prints from the 19th century showing Friedrichstrasse as seen from the school for the deaf-mute. Above is the view towards west. Allegedly, we see the school for the deaf-mutes in the right hand side.
And this is the view from the school for the deaf-mutes facing east. It is likely that the young Malling-Hansen walked frequently in these surroundings in the course of his stay for a little less than 1,5 year as teacher for the deaf-mutes in Schleswig.

In other words, when RMH arrived in Schleswig in the autumn of 1862 he probably knew that the position as principal would shortly become his. And this is also what happened. He was appointed as principal and head teacher on April 23, 1863. It must have been a very big and decisive career step for the then 28 year old teacher and student of theology!  His salary was 1600 rix-dollar per year, and that must have been perceived as an enormous sum of money for a young man from poor circumstances, fatherless already at the age of 4 and without prospects to prosper or develop very much in life, and having started his apprenticeship as a house painter at the time when the message about financial support from Count Knuth at one stroke changed his future prospects. Perhaps it was the employment as principal of the Institute for the Deaf-Mutes in Schleswig which made him decide to continue along this direction in his professional life and abandon his juvenile dream of dedicating his life to a calling in the cloth?


Considering RMH’s unique capacity for innovative thinking, reforms and innovations, we can imagine how the Danish church missed the chance to get a very talented preacher, who would also have contributed to novel ideas and reform within the church! Some of his sermons have been preserved in the journal that he published in cooperation with the director of the private institutions in Copenhagen, and they bear witness of a very dedicated religious man, full of deeply felt love and empathy with the suffering and with the Christian message of loving thy neighbour. Particularly seen in the light of the text “Towards the Light”, published by the daughter Johanne Agerskov and her husband in 1920, which they claimed had been inspired by the spirit of the father, there are indications that RMH would have been able to contribute with great things if he had chosen the religious path also professionally.


On the other hand, he had ample opportunity to practise as a priest for the deaf-mute, for finally in 1865 he obtained his degree in divinity from the theological faculty of Copenhagen. For his period in Schleswig turned out not to be lengthy. Discontent with the Danish rule was such that war erupted, and already on the 6th of February 1864, the Danish forces unexpectedly pulled out of the areas around Schleswig. The result was that RMH, having received his formal royal appointment as principal as late as January 27, 1864, was forced to leave Schleswig and return to Denmark with the director August Jörgensen and a few other Danish teachers of the institute. The Danish management at “Die Provinzial-Taubstummenanstalt zu Schleswig” was hence of very short duration: only five years from 1859 until 1864. RMH was a part of the last two years of the Danish dominance over the institute. After his departure the institute was brought under Prussian management, and the previous principal, Dr Paulsen, returned and continued as principal for another ten years.


Malling-Hansen returned home to Copenhagen, graduated in theology from the university, was appointed principal of the Royal Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen and married the daughter of the retiring principal. Together they had a total of seven daughters over a ten-year period. RMH invented the very first commercially produced typewriter in the world and became a scientist of world-wide renown! Not bad indeed!


Oslo, January 26, 2012
Sverre Avnskog

English translation by

Jørgen Malling Christensen


Map of the town of Schleswig from 1832, drawn by Johannes von Schröder, engraved by Jäck, Berlin. When comparing this map with modern town maps of Schleswig, it appears that Friedrichstrasse where the Institute for the Deaf-Mute was situated, went south from Gotttorf castle. The institute was probably somewhat to the south of the castle, since the street number was 103. Today, a parallel street adjacent to Friedrichstrasse is named Georg Pfingsten strasse – named after the founder of the institute.
The best source of information about Malling-Hansen’s period at the Institute for the Deaf-Mute in Schleswig is the centenary jubilee publication, printed in 1905.
The important promoter of education for the deaf-mute was the idealistic teacher and organist Georg Wilhelm Pfingsten. In the initial years the education took place in Kiel, but later on it was decided to move the institute to Schleswig.
The Centenary Festschrift was penned by August Engelke, principal from 1876 to 1894.

Malling-Hansen i Schleswig 1862-1864

Idyllisk utsikt mot Schleswig by, etter en tegning av J. Moritz Wagner fra 1834. Bildet viser Schleswig sett sydover fra "Gallberg", som ligger nord for byen. Av store bygninger ses fra venstre: "Dom", "Hohes Tor", "St. Michaelis" og Schloss Gottorf". Døvstummeinstituttet lå i Friedrichstrasse,som gikk fra "Schloss Gottorf" og sydover, og mot øst(mot venstre på bildet). Den unge Rasmus Malling-Hansen kom hit i 1862 for å arbeide som lærer i dansk-klassen og som tegnelærer ved Døvstummeinstituttet. Han avanserte senere til førstelærer og forstander før krigen drev alle danskene hjem igjen i februar 1864.

Ved hjelp av økonomisk støtte fra Lehnsgreven av Knuthenborg, ble den unge, begavede og målrettede Rasmus Malling-Hansen sendt til lærerseminariet i Jonstrup, der han tok lærereksamen i 1854 med meget gode karakterer. Men hans erklærte mål var å bli prest, og allerede da han leste til konfirmasjon skal han ha ytret at det var den retningen han ønsket å ta i livet. Straks etter lærereksamen startet han derfor opp selvstudier for å kunne bli opptatt som teologistudent, samtidig som han jobbet en periode som assistentlærer ved Maglemer skole og som privatlærer bl a for barna ved Knuthenborg gods og sognepresten i Hunseby.


I følge den senere svigersønnen, Fritz August Bech, som var en flittig bidragsyter for å holde minnet om RMH levende i den danske offentligheten, stred det mot RMHs selvstendige sinn å leve på understøttelser, og da han fikk vite at det var ledig en stilling som lærer ved det Kgl. Døvstummeinstituttet i København i 1859, valgte han å søke denne, og dermed valgte han en kurs som skulle bli styrende livet ut. Døvstummeundervisningen ble hans livsgjerning, og dannet også grunnlaget både for hans reformatorvirksomhet, hans oppfinnelser og banebrytende naturvitenskapelige studier!



Utsikt mot Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København, eller døveskolen i Kastelsvej som den nå kalles, fra et av husene i nærheten. Den hvite dobbelttrappen førte opp til forstanderleiligheten, og han og hans familie brukte hagen flittig. Den lille plassen til venstre for bygningen, ut mot veien, ble i forbindelse med generalforsamlingen i Malling-Hansen Selskabet 2010 døpt "Malling-Hansens Plads". Tilbygget på høyre ende av bygningen ble satt opp i 1911. Men da var Malling-Hansen forlengst død.
Den unge Rasmus Malling-Hansen på et fotografi fra Det Kongelige Bibliotek i København. Bildet er sannsynligvis tatt i begynnelsen av 1860-årene.
Det nylig oppsatte skiltet som viser hvor Rasmus Malling Hansens Plads ligger; Ved enden av Døveskolen, ut mot gaten. Foto: Sverre Avnskog

Men han oppga aldri teologistudiene, og den første perioden som døvstummelærer varte ikke lengre enn til 1861, da RMH valgte å studere på heltid, for å kunne fullføre teologistudiet hurtigst mulig. Kan det være at han tvilte på at døvstummeundervisningen var det han ønsket å vie sitt liv til, eller var det utilfredsstillende for en såpass ambisiøs mann å ha et ufullført studium ”henge” over seg, som gjorde at han forlot instituttet i København allerede etter kun to år? Det er ikke godt å si, men han hadde i hvert fall nådd å knytte varige bånd til dette arbeidsstedet, da han hadde forelsket og forlovet seg med den daværende forstanderens datter, og opparbeidet seg et rykte som en usedvanlig dyktig og velegnet døvstummelærer. Så da det skulle ansettes en døvstummelærer ved den forholdsvis nylig opprettede danskspråklige klassen ved døvstummeinstituttet i Schleswig i 1862, var det ikke unaturlig at man henvendte seg til den unge, begavede læreren, som allerede hadde skaffet seg så godt ry for sin dyktighet!



Malling-Hansen tilbragte knapt halvannet år ved Døvstummeinstituttet i Schleswig, fra 1. oktober 1862 til ca 6. februar 1864, da de danske styrkene trakk seg tilbake fra Schleswig. Kobberstikket over viser instituttet slik det så ut i 1863, og er laget av C. Struve. Det var omgitt av tre tidligere håndverksbygninger, som ble benyttet til verkstedopplæring. En av bygningene tjente også som boktrykkeri i perioden 1818-1881. Instituttets adresse var Friedrichstrasse 103.

Og igjen oppga RMH sine fulltids teologistudier, og reiste sydover til Schleswig-Holstein - på denne tiden en del av det danske riket. Døvstummeinstituttet lå i Schleswig by, som var en del av Hertugdømmet Schleswig, men ble drevet av den danske kongen, ved ministeriet for Schleswig-Holstein, og ministeren, Wolfhagen, var en person som RMH skulle få lære meget godt å kjenne på et senere tidspunkt i livet, da han var forstander for det Kgl. Døvstummeinstituttet i København, og Wolfhagen i 1885 ble utnevnt som hans overordnede direktør, og det formelig eksploderte i konflikter, da to viljesterke og stolte personligheter som var vant til å få sin vilje gjennom barket sammen.


Og det skulle vise seg at freden heller ikke hadde rådet ved døvstummeinstituttet i Schleswig de seneste årene før RMHs ankomst, og storpolitikken hadde nådd helt inn i instituttets indre anliggender. Det ulmet av motsetninger mellom den danske staten og de sydlige landsdelene, som i det store og hele følte seg mer som tyske enn danske. Og den såkalte ”ettlandspolitikken” – der Schleswig-Holstein skulle behandles som en hvilken som helst annen del av Danmark uten særretter, gjorde ikke saken noe bedre. Wolfhagen var ikke noen konfliktunnviker, så langt derifra, og da den daværende direktøren for instituttet i Schleswig skulle gå av med pensjon i 1859, utnevnte han like godt en danske som hans etterfølger, borgmester og justisråd August Jörgensen, og det var nok ikke så rent lite provoserende når han krevde at all post instituttet mottok fra ministeriet på dansk også skulle besvares på dansk.


Den daværende forstanderen, Dr Paulsen, følte seg meget forurettet over den nye direktørens opptreden i denne saken, og følte også at direksjonen blandet seg inn i instituttets indre anliggender, bedrev unødvendig detaljstyring og også tok avgjørelser over hodet på forstanderen i saker som naturlig burde ligge inn under hans ansvarsområde. Protokollen ble en salig blanding av dansk og tysk og forstander Paulsens oppgitthet og frustrasjon vokste seg større og større, og det bar hans gjentatte hjertesukk i sine årsberetninger vitne om.



Dr Peter Paulsen var forstander da RMH ble ansatt ved Døvstummeinstituttet i Schleswig i 1862, men hadde allerede levert inn sin avskjedssøknad da RMH ble hentet til stillingen som lærer i danskklassen. Paulsen følte seg overstyrt og svært ubekvem med det danske styret, som krevde at alle brev som var mottatt på dansk også skulle besvares på dansk.
Dansk minister for Schleswig i 1862 var Friederich Hermann Wolfhagen, 1818-1894, som RMH skulle stifte nærmere bekjentskap med i 1885, da Wolfhagen ble utnevnt til direktør ved Døvstummeinstituttet i København. Foto: Det Kongelige Bibliotek
August Jörgensen, 1825-1910. Jeg vet ikke med 100% sikkerhet om dette er den samme Jörgensen som ble utnevnt til direktør ved instituttet i Schleswig i 1859. Man må regne med at han ble fordrevet sammen med de andre danskene. Hans stilling blir oppgitt å være herredsfoged, som noenlunde tilsvarer "borgmester og justisråd" som han var i Schleswig. Foto: DKB

Dette var situasjonen da RMH ble hentet inn som lærer i danskklassen i 1862, etter at den forrige læreren gikk av med pensjon. I tillegg til å undervise denne klassen, var han også ansatt som tegnelærer ved skolen. Danskklassen var opprettet etter skriv fra direktøren, men det er litt uklart nøyaktig hvilket år det skjedde. Den beste kilden vi har til å vite noe om skolen i disse årene er 100 års jubileumsskriftet fra 1905, forfattet av senere forstander, August Engelke, men her opererer man med to ulike datoer for oppstart av klassen. Arno Blau oppgir i sin bok til 150 års jubileet for undervisningen av døvstumme i Schleswig at danskklassen ble opprettet i 1858. Men sikkert er i hvert fall at RMH overtok som lærer for denne 1. oktober 1862. Klassen besto da av ni elever og fikk undervisning 24 timer pr. uke.


Det er ikke godt å si hvordan det opplevdes for den fortsatt relativt unge RMH, bare 27 år gammel, å skulle tjenestegjøre ved en skole hvor man kan ane at misstemningen og misnøyen med fordanskningen må ha vært ganske påtagelig. RMH må jo på sett og vis ha blitt oppfattet som en representant for den ikke særlig populære danske direksjonen, og spørsmålet om man har klart å ikke la motsetningene få spille inn i de personlige relasjonene, er meget interessant. Det var nok godt for RMH at han allerede var en erfaren døvstummelærer, med et ry for å være en dyktig mann, noe som også nevnes i 100 års jubileumsboken. Han omtales ikke med så mange setningene i boken, og det burde ikke overraske, med tanke på den meget korte tiden han var ansatt ved skolen. Men om han omtales lite, er omtalen i alle fall preget av respekt, og intet negativt ytres om hans tid ved instituttet. RMH var kjent for å være en meget omgjengelig mann med et vinnende og sympatisk vesen, og jeg vil anta at han i kraft av sin åpenbare dyktighet som døvstummepedagog og sin sympatiske fremtreden vant seg venner og respekt.  Men jeg kan ikke tenke meg at RMH, som hadde forlatt sin stilling som døvelærer i København, skulle velge å søke på en stilling i Schleswig, om det kun var som vanlig døvelærer.



Slik omtales Malling-Hansen i personaloversikten i 100 års jubileumsboken om Døvstummeinstituttet i Schleswig
To interessante vedlegg fra 100 års festskriftet. Vedlegg II viser utviklingen av antallet elever ved døvstummeinstituttet. I 1865 fikk 74 barn sin undervisning ved anstalten.
Vedlegg III viser antallet elever inndelt i tiårsperioder - elever mottatt, døde, avbrutt utdanning og konfirmerte. I tiårsperioden 1855 til 1865 ser vi f eks at 19 elever ved instituttet døde.

Dr. Paulsen ga etter hvert fullstendig opp i forhold til det nye regimet ved døvstummeinstituttet, og 16. August 1862 søkte han om avskjed i nåde. Og det er verdt å merke seg at søknaden ble innlevert nesten to måneder før RMH begynte ved skolen. Det står ikke direkte nevnt i jubileumsboken, men personlig kan jeg ikke tenke meg annet enn at RMH allerede ved forespørselen om å motta stillingen som lærer, også var blitt forespeilet stillingen som forstander når Paulsens avskjed ble innvilget. Det er i hvert fall tydelig at konstitueringen av RMH i stillingen som forstander etter Paulsen ble gjort i overensstemmelse med ministeren for hertugdømmene. Paulsens begrunnelse for å søke avskjed var at han led av nervøs hodepine, men at det var hans voksende følelse av å bli motarbeidet og undergravd i sin stilling som var årsaken til ønsket om avskjed, kan det ikke herske noen tvil om.


Et relevant spørsmål er jo om han hadde grunn til å føle som han gjorde, og det må man nok si at alt tyder på at han hadde. Paulsen hadde vært forstander i mer enn 20 år, og slike plutselige endringer som de som ble gjennomført da Aug. Jörgensen ble ansatt som direktør i 1859, må ha vært meget tunge å svelge for den erfarne forstanderen. Og man mer enn aner at det var en annen mann som sto bak ønsket om endringer og om å ”fordanske” døsvstummeinstituttet: Mannen som trakk i trådene var nok minister Wolfhagen. En mann som RMH senere skulle stifte bekjentskap med, da han ble ansatt som RMHs overordnede i 1885, og forårsaket like store bruduljer ved døvstummeinstituttet i København, som han hadde gjort i Schleswig, ved sin egenrådige fremtreden. Men RMH var ikke en mann som ga seg så lett, og hans protester mot behandlingen han fikk av Wolfhagen utløste hans høylydte protester. Konflikten tilspisset seg så akutt, at Wolfhagens og RMHs overordnede måtte gripe inn. Og deres uttalelse var så smidig og vel uttenkt, at både Wolfhagen og RMH følte seg imøtekommet, og slik løste konflikten seg til alles beste.


Man kan jo også stille seg spørsmålet om behandlingen av Paulsen var en bevisst strategi for å bli kvitt ham som fortsander for å få ansatt en danske? Det må nok forbli spekulasjoner, for det er nærmest umulig å trekke en slik konklusjon på grunnlag av det foreliggende kildematerialet. Men at RMH i Schleswig på sett og vis ble brukt som en brikke i et spill fra Wolfhagens side for at døvstummeinstituttet der skulle komme inn under dansk lederskap, er det nok liten tvil om, uten at det kan legges RMH til last.



To litografiske bilder fra 1800-tallet som viser Friedrichstrasse sett fra Døvstummehjemmet. Dette er utsikten sett vestover. Det skal være døvstummehjemmet som ses til høyre på bildet.
Og slik så utsikten fra Døvstummehjemmet ut mot øst. Sannsynligvis har den unge Malling-Hansen spasert ofte i disse omgivelsene i løpet av det knapt halvannet år lange oppholdet som døvstummelærer i Schleswig.

Sannsynligvis visste altså RMH da han ankom Schleswig høsten 1862 at forstanderstillingen om kort tid ville bli hans. Og det ble den da også. Han ble konstituert som forstander og første lærer 23. april 1863. Det må ha vært et meget stort og avgjørende karrieresteg for den da 28 år gamle læreren og teologistudenten! Hans lønn var på 1600 riksdaler årlig, og det må ha opplevdes som en enorm sum penger for en ung mann som kom fra fattige kår, farløs allerede som fireåring, og uten utsikter til å kunne drive det til noe særlig i livet, og som hadde påbegynt en utdanning som maler, da meldingen om økonomiske støtte fra Lehnsgreve Knuth med ett endret hans fremtidsutsikter. Og kanskje var det ansettelsen som forstander for Døvstummeinstituttet i Schleswig som gjorde at han valgte å fortsette på denne retningen i sitt yrkesliv og oppga ungdomsdrømmen om å vie sitt liv til prestegjerningen?


Med tanke på RMHs enestående evne til nytenkning og til å reformere og finne opp, kan man bare tenke seg at den danske kirken gikk glipp av en meget begavet forkynner som også ville ha bidratt til nytenkning og reformasjon innen kirken! Noen av hans prekener er bevart i tidsskriftet han utga i samarbeid med forstander for de private anstaltene i København, og de vitner om en meget engasjert religiøs mann med meget dyptfølt kjærlighet og innlevelse med de lidende og med det kristne nestekjærlighetsbudskapet. Særlig sett i lys skriftet ”Vandrer mod Lyset!”, som ble utgitt av datteren Johanne Agerskov og hennes mann i 1920, som de hevdet var inspirert av farens ånd, bærer bud om at RMH ville ha kunnet ha store ting å bidra med om han hadde valgt troens veg også yrkesmessig.


Han fikk riktig nok også praktisere som prest for de døvstumme, for han fikk endelig avlagt sin teologiske embetseksamen i 1865. RMHs tid i Schleswig ble nemlig ikke langvarig. Misnøyen med det danske overherredømme var så stort at det brøt ut krig, og allerede 6. februar 1864 trakk de danske styrkene seg uventet tilbake fra områdene i Schleswig, med det resultatet at RMH, som så sent som 27. januar 1864 var formelt hadde mottatt sin kongelige utnevnelse i stillingen som forstander, måtte forlate Schleswig og reise hjem igjen til Danmark i likhet med direktør Aug. Jörgensen og noen få andre danskelærere ved instituttet. Det danskeregimet ved ”Die Provinzial-Taubstummenanstalt zu Schleswig” ble altså kortvarig: Kun 5 års fra 1859 til 1864. RMH var en del av de to siste årene av danskenes dominans over instituttet. Etter hans sorti kom instituttet inn under prøyssisk direksjon, og den gamle forstanderen; Dr Paulsen, vendte tilbake og fortsatte som forstander i ti år til.


Malling-Hansen reiste hjem til København, fikk tatt sin embedseksamen i teologi, ble ansatt som forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København og giftet seg med den avtroppende forstanderens datter. Sammen fikk de i løpet av en ti års periode i alt syv døtre, RMH fant opp verdens første kommersielt produserte skrivemaskin og ble en verdenskjent naturvitenskapsmann! Ikke så verst det heller!


Oslo, 26.01.12

Sverre Avnskog



Kart over Schleswig by fra 1832, tegnet av Johannes von Schröder, stukket av Jäck, Berlin. Når man sammenligner dette kartet med moderne bykart over Schleswig, fremgår det at Friederichstrasse, der Døvstummeinstituttet lå, gikk syover fra slottet Gottorf. Sannsynligvis lå instituttet et stykke sydover fra slottet, for gatenummeret var 103. I dag heter en parallellgate til Friedrichstrasse Georg Pfingsten strasse - oppkalt etter grunnleggeren av instituttet.
Den beste kilden til informasjon om Malling-Hansens tid ved Døcstummeinstituttet i Schleswig finner vi i festskriftet utgitt til 100 års jubileet i 1905.
Den store pådriveren for undervisning av døvstumme i Schleswig og Holstein var den idealistiske læreren og organisten Georg Wilhelm Pfingsten. Undervisningen foregikk de første årene i Kiel, men instituttet ble vedtatt lagt til Schleswig Friedrichsberg.
100 års jubileumsboken ble skrevet av August Engelke, som var forstander fra 1876 til 94.
To ulike illustrasjoner av Døvstummeinstituttet i Schleswig.

Die Privinzial-Taubstummeninstitut zu Schleswig in ihrer geschichtligen Entwickelung von 1787 bis 1905

Kapitel XII. Dänisches Regiment. Seite 61-65.


     Dem bisherigen Direktor des Instituts, Justizrat und Bürgmeister Leisner war der Justizrat und Bügmeister Aug. Jörgensen als Direktor 1859 gefolgt. Dieser greift in die bisherigen Funktionen des adjungierten Vorstehers Dr. Paulsen rücksichtslos ein; veranlaßt, daß alle Eingänge in dänischer Sprache aus dem Herzogtum Schleswig auch vom Vorsteher in dieser Sprache beantwortet werden unter Androhung einer Brüche. Vom Jahre 1861 bis Anfang 1864 sind die Akten und die Notierungen im Tagebuche ein Kunterbunt von deutsch und dänisch abgefaßten Stücken.


    Paulsen sagt in seinem Jahresbericht für April 1860/61: ”Dieser Bericht ist mein 28. und vielleicht der letzte, welchen ich über den Bestand und Fortgang der Anstalt einsende, weil die Eingriffe der vorgesetzten Behörte in die innern Verhältnisse derselben, mit gänzlicher Beseitesetzung der Vorsteherscheft, eine fernere gedeihliche Wirksamkeit unmöglich machen, ich auch denin betreff der Sprache an mich gestellten Anforderungen nicht zu genügen imstande bin.”


     Herr Ebhardt hat im Sommer 1860 mit Allerhöchster Erlaubnis und Unterstützung eine grössere Reise gemacht und seine Beobachtungen und Erfahrungen in einem schätzenswerten Berichte niedergelegt, welcher der Königl. Direktion übergeben ist.


     Unterrichtlich ist doch zu bemerken, daß die unterste Klasse von 21 neu aufgenommen Schülern nunmehr in zwei Abteilungen unterrichtet wurde; daß aber für sechs Lehrer außer dem Vorsteher zehn Klassen vorhanden waren.


     Den  Jahresbericht für April 1861/62 beginnt Paulsen: ”Noch einmal soll ich zur Feder greifen und den Bericht abstatten. Ich habe bisher vergebens gehofft, die erbetene Entlassung  zu erhalten. Die Eingriffe der Direktion haben sich öfterer wiederholt, der Posten der Haushälterin ist ohne mein Wissen wieder besetzt, der Turnunterrich und die tägliche Inspektion ist umgestaltet. Am 21. September 1861 erhielt ich Befehl, innerhalb 2x24 Stunden fünf Stuben der mir angewiesenen Dienstwohnung zu räumen, ich supplizierte dagegen,habe aber keine Resolution bekommen. Der befehl ist allerdings nicht exekutiert, schwebt aber wie ein drohendes Ungewitter am Horizonte und hat ein glückliges Familienleben getrübt. Trotz meiner vorjährigen Erklärung ward mir unter dem 26. Januar 1862 befohlen, die Sachen, die dänisch eingingen dänisch zu beantworten, bei 5 Rbtlr. täglicher Brüche innerhalb 2x24 Stunden über den vorliegenden Fall dänisch zu berichten, 25 Rbtlr(56,25 M) für jedes fernere Schreiben in deutscher Sprache (in derselben Sache) angedroht, die Supplikation abgeschnitten und angeordnet, daß die Brüchen an meiner Gage gekürzt würden. Da ich nun einerseits dem Befehle zu genügen nicht imstande war, anderseits die angedrohte Brüche meine Einnahme übersteigen würde, ging ich zu der vorgesetzten Behörde, um meine Entlassung anzubieten. Diese ward nicht angenommen, ich sah mich also genötigt das hohe Ministerium um Schutz, oder um meine Entlassung zu bitten. Auch hierauf habe ich keine Resolution erhalten, die Brüche ist nicht exequirt, die Sprache noch ein Damoklesschwert, das über meinem Haupte schwebt.”


     Durch Reskript vom 14. August1861 wird den Lehrern ohne Ausnahme eine tägliche Inspektion auferlegt.


     Durch Reskript vom gleichen Tage wird vom Minister für das Herzogtum Schleswig genehmigt, daß der Direktion des Königl. Taubstummen-Instituts eine Summe von 500 Rbtlr.(1800 M) jährich an Honorar, sowie an Vegütung für die mit der Direktion verbundenen Ausgaben bis weiter beigelegt werde.


     Der Direktor halt den bisherigen Turnunterricht durch einen Lehrer für durchaus verfehlt, entließ den Lehrer und stellte den Gymnastiklehrer Admiraille vom 20. Bataillon als Turnlehrer an. Auch die Mädchen erhalten in zwei wöchentligen Stunden Turnunterrich. Der Turnunterricht kostete  der Anstalt früher 26 Rbtlr. 64 ß., jetzt dagegen  332 Rbtlr. 55 ß. (etwa 747 M).


     Das Institut hat sich mit dem Mittagessen nach dem Turnlehrer zu richten, der nur Zeit von 12 bis 1 Uhr hat.


Die Direktion hat bei dem Minister für das Herzogtum Schleswig in Kopenhagen die baldtunlichste Erbauung eines massiven Turnhauses mit Schieferbedachung, bretterner Diele, Gipsdecke und Heizbarkeit und den nötigen Apparaten dringend empfohlen, denn es sei ein Unglück, daß das Institut lauter alte für Privatzwecke erbautet Gebäude besitze, die allmählich für das Institut eingerichtet seien.


     Sie möchte dringend anrate, die jetzigen Gebäude radikal umzubauen, indem es an Platz wenigstens nicht fehle.


     Die Geldmittel will sie aus den Überschüssen und Zinsen der Valentiner-Stiftung nd event. aus Königl. Kasse beschafft sehen. Der Minister kann dem nicht zustimmen. Die Stiftung sei zur Aufnahme von armen taubstummen Kindern bestimmt, die gut gespeiset und gekleidet und in dem unterricht werden, wozu sie fähig sind und womit sie ihr Brot selbst einst erwerben können.


     Zum Bau einer Turnhalle ist es nicht gekommen bis 1878.


     Durch Schreiben der Direktion (Jörgensen) vom 6. Januar 1862 wird eine eigene dänische Klasse gebildet von zunächst 10 Kindern dänisch redenden Eltern und dem Lehrer Bielefeldt übertragen. Die 10 Kinder sind von der Direktion ausgesucht und bestimmt, doch mußte ein Knabe aus Sandacker, Kreis Tondern, auf ausdrückliche Erklärung der Mutter wieder in seine frühere deutsche Klasse zurückversentzt werden.                                                                                                   

      Die verbliebenden 9 Kinder wurden von Lehrer Bielefeldt in 24 wöchentlichen Stunden ”unmittelbar” in dänischer Sprache unterrichtet, Schreib- und Zeichenstunden haben sie mit den übrigen gemeinsam, den Unterricht im Rechnen besorgt Lehrer Schinkel.


     Dr. Paulsen wendet sich unter dem 16. August 1862 an Se. Königl. Majestät und sucht um seine Entlassung in Gnaden nach. Er weist auf nervösen Kopfschmerz hin, auf die Anlässe der letzen Zeit zu Verdrieß lichkeiten, auf seine Dienstzeit von 29 Jahren, auf 6 unversorgte Kinder, auf seine Gage von 1600 Rbtlr. R.Mark freie Wohnung und Garten im Schätzwerk von 320 Rbtlr. R.Mark, und darauf hin, daß er als Vorsteher mit einer Schuldenlast von 38000 Mark angefangen, welche ganz getilgt seien, woneben die Einrichtungen verbessert, die Gehälter der Lehrer und Beamten erhöht, die Fonds der Anstalt vermehrt wurden, und dennoch koste dem Lande jetzt die Anstalt 4-5000 Rbtlr. jährlich weniger als früher.


     Der Minister für das Herzogtum Schleswig empfiehlt unter dem 5. April 1863 dem Könige das Entlassungsgesuch zur Genehmigung. Er bemerkt, daß es nach den Vorkomnissen und oppositionellen Verhalten des Dr. Paulsen gegen seinen Vorgesetzten, den Direktor Jörgensen, ihm nur habe lieb sein können, daß Paulsen sich nunmehr dazu entschlossen habe, das erwähnte alleruntertänigste Gesuch um seine Entlassung wegen Kränklichkeit einzugeben. Es wird vorgeschlagen, daß in Übereinstimmung mit den für das Herzogtum Schleswig geltenden allgemeinen Pensionsregeln die eventuelle Pension desselben auf 2/3 der ihm zufolge Allerhöchster Bestallung vom 8. September 1835 zukommenden Gage von 1000 Rbtlr. zu 666 Rbtlr. 64 bß. jährlich festgesetzt und aus der Kasse des Taubstummen-Instituts entrichtet werde, jedoch mit dem Bemerken, daß er nicht durch sein künftiges Verhalten sich ihrer unwürdig mache. Im Einverständnisse mit dem Minister des Hertogtums Holstein und Lauenburg sei er darauf  bedacht, den beim Institut angestellten tüchtigen Lehrer Hansen event. Als Vorsteher desselben zu konstituiren und zur Zeit sich nurvorzubehalten, wegen Hansens demnächstiger definitiven Ernennung mit einer alleruntertänigsten Vorstellung bei Sr. Königl. Majestät einzukommen.


     Die Königl. Resolution mit der Entlassung und Pensionierung des Dr. Paulsen erfolgte am 19. April 1863. Am 22. April zeigte der Minister der Direktion des Taubstummen-Intituts an, daß der Dr. Paulsen auf desfalliges Ansuchen in Gnaden vom seinen Amte entlassen und ihm eine Pension von 666 Rbtlr. 64 bß. mit dem Vorbehalte beigelegt sei, daß der Genuß derselben von seinem ferneren Verhalten abhängig sein werde. Die gedachte Pension werde vom 1. Mai 1863 zu rechnen sein.


     Der gedachte Malling Hansen, vom Seminar in Jonstrup, dann Cand. phil. und theol., war am 1. Oktober 1862 als Lehrer der dänischen Klasse für den zu Pfingsten 1862 abgegangenen Lehrer Bielefeldt eingetreten und wurde für Paulsen am 23. April 1863 als Vorsteher und erster Lehrer konstituiert. Er erstattete auch auf den vorhandenen Vorlagen den Jahresbericht für April 1862/1863. Am 27. April 1863 wurden von Paulsen die Akten und Registranten abgeliefert.


     Paulsen sagt: ”Meine Entfernung ward mit Hast und Härte betrieben. Ehe ich den Lehrern und Kindern meinen Abgang anziegen und von ihnen Abschied nehmen konnte, hatte die Direktion schon angeordnet, daß der 24. April ein Feiertag für die Anstalt sein sollte, und meinen Nachfolger, der dänischen Student Malling Hansen, seit Michaelis Lehrer an der dänischen Klasse und Zeichenlehrer, als Vorsteher eingeführt.”


     Lehrer Kruse hatte sich schon unter den 6. Oktober 1859 an Se. Königl. Maj. gewandt, ihm, solange er im Lehrer-Dienstverhältnisse des Instituts stehe, eine jährliche Personalzulage von mindestens 200 Rbtlr. aus der Institutskasse zu bewilligen. Am 7. Juli 1860 erinnerte er den Minister für das Herzogtum Schleswig, Kammerherrn F. H. Wolfhagen, Kommandeur des Danebrogsordens etc., sein Anliegen bei Sr. Königl. Maj. zu befürworten. Am 12. Oktober 1861 wendet er sich in derselben Angelegenheit an das Königl. Ministerium für das Herzogtum Schleswig und  weist darauf hin, daß die preußischen Taubstummenlehrer, die doch nur an Provinzial-Taubstummenanstalten angestellt und im übrigen einfach seminaristisch gebildete Männer seien, eine jährliche Revenue von 6-700 preuß. Talern nebst freier Wohnung bezögen, in Hannover brächten es die Taubstummenlehrer, ebenfalls seminaristisch gebildete Männer, bis zu 900-1000 Taler Preuß. Cour.


     Die Direktion (Jörgensen) hat sich ham 18. Juni 1861 dahin geäußert, seines unmaßgeblichen Erachtens dürften die besonderen Verdienste des Herrn Kruse in den ihm verliehenen Ordensdekorationen und seinem allmählichen Aufrücken mit und neben den anderen Lehrern eine solche Anerkennung gefunden haben, daß es nicht unbedenklich sein dürfte, den Supplikanten durch eine besondere persönliche Gehaltszulage vor seinen Kollegen zu bevorzugen. Unter so bewandten Umständen könne er sich nicht für berechtigt ansehen, den Kruse zu einer stehenden jährlichen Gehaltszulage zu empehlen, wohingegen er es dem Höchsten Ermessen anheimgebe, ob dem Supplikanten ein Gratial von etwa 100 Rbtlr, zu  bewilligen sein möchte. Am 26. Februar 1863 teilt der Minister für das Herzogtum Schleswig mit, daß es genehmigt werde, dem Kruse ein Gratial von 100 Rbtlr. aus der Kasse des Instituts zu zahlen.


     Die Direktion empfiehlt ferner, das ökonomische Los der älteren Lehrer, in Anerkennung ihrer langjährigen Verdienste um das Institut, und um sie auch noch fernerhin zu erhalten, in angemessener Weise zu verbessern, und dabei in Betracht kommen zu lassen, daß die Lehrer auf eine pension keinen Anspruch haben. Durch Königl. Resolution vom 26. August 1863 ab eine persönliche Zulage gewährt aus den Zinsen und Überschüssen der Valentiner-Stiftung und zwar an Kröger 200 Rbtlr., Schinkel 200 Rbtlr., Kruse 150 Rbtlr., Ebhardt 50 Rbtlr.


     Am 25. Mai 1863 schon wurde dem konstituierten Vorsteher Kandidat Malling Hansen ein Gehalt von 1600 Rbtlr. beilelegt.


    Um die frei gewordene Stelle an der dänishen Klasse bewarb sich der Seminarist Hans Bendix Hansen aus Fröslee bei Flensburg, erhielt die Stelle und trat sie am 30. Juni an.


     Am 1. April d. Js. hatte das Königl. Ministerium für Schleswig-Holstein den Plan und den Kostenanschlag vom Professor Winstrup in Kolding über einen Aus- und Weiterbau des Instituts durch Aufsetzung eines vierten Stocks auf die Flügel genehmigt.


     An 19. September beantragte der Lehrer Schwartz seine Entlassung zum 23. September oder 1. Oktober d. Js., um eine Stelle in Wildeshausen in Oldenburg anxunehmen.


     M diesen frei gewordenen Posten bewarben sie sieben Lehrer, von welchen der Lehrer Chr. Levit aus Flensburg denselben erhielt. Es trat seine Stelle am 17. November d. Js. an als jüngsten Lehrer.


   Die vom Vorsteher Malling Hansen am 6. Dezember 1863 beantragte Königl. Bestallung erfolgte am 27. Januar 1864.



Søknaden om å etablere et døvstummeinstitutt i de danskstyrte områdene i Schleswig Holstein måtte stiles til den danske kongen.
Søknaden er undertegnet Georg Wilhelm Pfingsten, Hamberge, 23. oktober 1797.
Det var Christian VII som var konge i Danmark da Georg Wilhelm Pfingsten søkte om å få opprette sitt døvstummeinstitutt i 1797, men han var sinnssyk.
Den reelle regenten var hans sønn, Frederik VI, som i 1784 ble utnevnt til kronprinsregent, og regjerte som dette frem til farens død i 1808, og deretter som konge til sin død i 1839.
Danmark skiftet kongemidt under Malling-Hansens opphold i Schleswig. Frederik VII regjerte fra 1848 til 1863, da han døde.
I 1863 overtok Christian IX som konge, og han ble en god venn av Rasmus Malling-Hansen, og besøkte døvstummeinstituttet i København flere ganger. En gang ba hena kone, dronning Louise, om å få bli veid på en av de store vektene som RMH anvendte til veining av elevene flere ganger daglig.
Det kongelige patentet som gav tillatelse til å drive undervisning av døvstumme i Hertugdømmene Shleswig og Holstein, Herrskapet Pinneberg, Grevskapet Ranzau og byen Altona.
Patentet ble gitt 8.november 1805 i kong Christian VIs navn, selv om det var hans sønn som var den relle regenten. Døvstummeinstituttet i København mottok sitt patent først i 1807. Det skulle senere bli RMHs arbeidsplass, da han var instituttets forstander fra 1865 til sin død i 1890.
Det originale dokumentet. Avfotografert av Jørgen Malling Christensen.

Kapitel XIII. Das Kriegsjahr 1864 und seine Folgen. Seite 65-66.


     Dr. Paulsen berichtet an die Kaiserlich Königliche oberste Zivilbehörde für das Herzogtum Schleswig und an die herren Bundeskommisare für das Herzogtum Holstein über die Geschehnisse in der Anstalt:


     “Nach meiner Entlassung am 23. April 1863 bezog ich ein kleines beschiedenes Häuschen in möglichster Entfernung von der Anstalt, beschäftigte mich mit literarischen Arbeiten und administrativen Geschäften, hörte von der Anstalt wenig und sah selbige bis zum 6. Februar 1864nicht wieder. An dem Tage ward mir angezeigt, daß die Bürger Schleswigs mich an die Stelle des weggegangenen Malling Hansen wieder in mein Amt eingesetzt. Ich danke den Leuten für ihr Vertrauen, bemerkt übrigens, daß der Posten eines Verstehers kein Lokalposten sei, ich aber gerne aus Liebe zur Anstalt bis weiter Sorge für den Fortgang der Geschäfte und die Ordnung in derselben übernehmen werden.


     Ich begab mich alsbald dahin und fand:


     Die Direktion, bestehend aus dem Bürgmeister A. Jörgensen, war schon am 3. Frebruar von hier gegangen. Der fungierende Vorsteher Malling Hansen, sowie zwei im letzen Jahre angestellte Hilfslehrer Bendix Hansen und Christian Levit, imgleichen der Ökonom und Rechnungsführer Iversen hatten infolge des plötzlichen Rückzugs der dänischen Armee am 6. Februar die Anstalt verlassen. Das ganze Gebäude war im Bau begriffen, der aber infolge der Kriegsereignisse sistiert war, und nur die Lehrstuben, Schlafsäle, Speisesaal, eine Lehrerwohnung, die Stuben der Lehrerin und Haushälterin und Küche waren einigermaßen fertig. In der Anstalt waren 77 Zöglinge, 10 waren vor dem Ausbruche des Kriegesvon den Eltern, aus der Anstalt abgeholt. Den Lehrern und Beamten gab ich den Auftrag, nach den bestehenden Verhältnissen und Anordnungen den Unterricht und die Aufsicht über die Zöglinge fortzuführen.



Georg Wilhelm Pfingsten. Forstander fra 1805 til 1826.
Hans Hensen. Forstander fra 1826 til 1846.
Peter Paulsen. Forstander fra 1846 til 1862. Og fra 1864 til 1874.
Den i festskriftet omtalte lærer Kruse, 1801-1880.
Mange oppfinnelser er laget for å hjelpe dem med nedsatt hørsel. Her ses to meget interessante stoler.
Begge bildene er scannet fra festskriftet fra 2005 - to hundre års jubileet for døvstummeinstituttet i Schleswig
Nok et gammelt kart over Schleswig. Såvidt jeg har brakt på det rene lå døvstummeinstituttet nær det som på kartet heter Friedrichsberg, og adressen var Friedrichstrasse 103.

Rasmus Malling-Hansen som lærer i Slesvig.

Børge L. Barløse, 1914-2017, skoleinspektør og lektor. Her fra sine eldre dager.
Børge Barløse kan gjenfinnes på en mengde klassebilder sammen med sine elever i danske arkiver. Her er han på ett av dem.
August Jørgensen, 1825-1910, herredsfoged, borgmester og politimester. Foto: DKB.
Dette bildet av August Jørgensen er hentet fra Børge Barløse sin bok om han.
Laurits Albert Winstrup, 1815-1889, dansk arkitekt. Foto: DKB.
Rasmus Malling-Hansen, 1835-1890. Utsnitt fra et gruppebilde av de mannlige lærerne ved Døvstummeinstituttet i København i 1861. Foto: Døvehistorisk Selskab.

Research, transkribering og kommentarer af Jørgen Malling Christensen.

Illustrasjoner ved Sverre Avnskog.


Den sidste danske politimester og borgmester i Slesvig, i perioden inden den anden slesvigske krig udbrød i januar 1864, var August Jørgensen (1825-1910). Jørgensen er en fortræffelig kilde til information om Rasmus Malling-Hansen tid som døvelærer og senere forstander ved det kgl. Døvstummeinstitut i Slesvig. August Jørgensen  publicerede sine erindringer i 1906 under titlen ”Nogle Meddelelser om min Embedsvirksomhed i Staden Slesvig fra 1856 til 1864”, trykt i ”Sønderjyske Årbøger” januar 1906.


Hans hukommelse var da stadig god, og Jørgensen er ”en kilde af første rang”, kommenterer personale- og skolehistorikeren Børge L. Barløse[1] i en artikel i ”Sønderjyske Årbøger”, årgang januar 1964.


Borgmesterens fulde navn var Thorvald August Brown Jørgensen, født 6.marts 1825 i Odense. Juridisk eksamen. Gift med Nicoline Marie Fibiger. I 1856 udnævnt til politimester, auktionarius og rådmand i Slesvig. I samme periode var F. Wolfhagen minister for hertugdømmerne, med sæde i Glücksburg. 1860 modtager Jørgensen ridderkorset og udnævnes, udover sine hidtidige ansvarsområder, også til Borgmester, dvs han stod i spidsen både for Slesvig Bys forvaltning og retspleje.


I 1859 pålagde ministeriet for hertugdømmerne desuden Jørgensen hvervet som direktør for døvstumme-instituttet i Friedrichberg, Slesvig[2], og i og med dette ansvarsområde kom Jørgensen i perioden fra 1 oktober 1862 til slutningen af januar 1864 i kontakt med Rasmus Malling-Hansen.


Barløse skriver herom: ”Af redegørelsen fra 1906 fremgår det tydeligt, at han omfattede denne gren af sin virksomhed med særlig interesse. Her skal blot nævnes, at han ved ansættelse af den fremragende døvstummepædagog R. Malling Hansen muliggjorde en undervisning på dansk for elever fra de dansktalende egne af Sønderjylland. Af den tyskudddannede forstander, Engelke, forlangte han under trussel om bødestraf, at al indgået korrespondance på dansk fra hertugdømmet blev besvaret på dansk, og sidst, men ikke mindst, indledte han en gennemgribende ombygning efter plan og overslag af arkitekt L.A.Winstrup[3].




August Jørgensens erindringer kaster nyt lys over omstændighederne om Rasmus Malling-Hansens ansættelse ved det kgl Døvstummeinstitut i Slesvig, om det indtryk han gjorde på omgivelserne og omkring den proces, som senere ledte til at han blev udnævnt til forstander ved det kgl Døvstummeinstitut i København. De for os nye detaljer kan sammenfattes som følger:


1. August Jørgensen havde tæt og positiv kontakt med forstander Søren Heiberg, særlig i perioden 1860-1862, hvor Heiberg fremfor alt bidrog til at give Jørgensen de nødvendige kundskaber om metoder og pædagogik indenfor døveundervisningen.


2. Så snart Jørgensen var blevet udnævnt til direktør for døvstummeinstituttet i Slesvig, undersøgte han forholdene og undervisningen og fandt da, at der ikke var nogen lærer som kunne eller ville undervise de dansktalende døvstumme børn på dansk. Han tog da initiativ til at kontakte alle forældre/værger til de elever på instituttet som kom fra dansktalende hjem og spurgte forældrene om de ønskede at deres børn skullle blive underviste på dansk. Det viste sig, ikke overraskende, at en majoritet af disse forældre ønskede en undervisning på dansk.


3. Efter at have fået dette vidnesbyrd, tog Jørgensen kontakt med Ministeriet for Hertugdømmerne og fik derfra bemyndigelse til at træffe foranstaltninger for at ændre på disse forhold, nemlig ved at finde og ansætte en kvalificeret dansktalende døvstummelærer.


4. Jørgensen udstedte en bekendtgørelse om, at der var en plads ledig og inviterede ansøgere til at møde ham for samtale og for at præsentere deres dokumentation for kvalifikationer og erfaring.


5. Flere ansøgere kom til stede, og blandt dem pådrog Rasmus Malling-Hansen sig umiddelbart hans opmærksomhed ved sin erfaring, sine akademiske meritter og ”...fremfor alt ved sin vindende personlighed[4]”, som borgmesteren skriver i sine erindringer.


Se også vår artikel om Malling-Hansens ansøgning til stillingen.


6. Rasmus Malling-Hansen blev antaget til posten og havde fra begyndelsen ikke en let opgave. Ifølge Jørgensen blev han på det slesvigske institut ”...mødt med en til uvilje grænsende kulde” af det tysksindede personale, men: ”...erobrede snart den ønskede anerkendelse for dygtighed og omgængelighed”.


7. Vi får også Jørgensens vidnesbyrd om at han kraftigt opfordrede Malling-Hansen til at slutføre sine teologiske studier og tage en eksamen.


8. Og endelig skriver Jørgensen, at han var medvirkende til at Malling-Hansen i foråret 1865 blev konstitueret til forstanderembedet på det kgl Døvstummeinstitut i København (i konkurrence med andre, derimellem Johan Keller), i og med at han anbefalede Kultusministeriet til at udnævne Rasmus Malling-Hansen til forstanderembedet.


- - - - - - -


Fra August Jørgensens erindringer tjener føljende afsnit til at belyse Rasmus Malling-Hansens og August Jørgensens kontakt og samarbejde:


Naar jeg har skullet berette om mine Oplevelser som Embedsmand i Staden Slesvig, kan jeg ikke undgaae som et særligt Afsnit at medtage min Virksomhed som Direktør for det Kongelige Døvstummeinstitut for Hertugdømmerne Holsteen, Lauenburg og Slesvig.


Min Beskikkelse i denne Post modtog jeg samtidig med min Udnævnelse til Borgermester i Foraaret 1860. Da jeg var ganske ubekjendt med Alt, hvad der angik Undervisning og Behandling af Døvstumme, samt da Talen tillige var om at bestyre samtlige de Institutioner og Fonds, der vare knyttede til Døvstummeinstitutet, bad jeg mig indstændigen fritagen for dette betydelige yderligere Tillæg til de mig paalagte andre og omfattende Forretninger. Men da den i saa Henseende tagne Bestemmelse ikke kunne bevirkes tilbagekaldt, maatte jeg finde mig forpligtet til at yderste Evne at gjøre mig bekjendt med de herhenhørende Anliggender. Jeg tyede til Raadførsel med Direktøren for det kongerigske Døvstummeinstitut i Kiøbenhavn og gjorde mig efter bedste Evne bekjendt med den, navnlig fra udenlandske Døvstummeinstituter, hidrørende Litteratur. – Forstanderen for det Kiøbenhavnske Døvstummeinstitut (Heiberg) ydede mig baade strax og senere i Aarenes Løb den beredvilligste Bistand, bl.a. ved under Besøg paa Stedet at gjøre mig bekjendt med alle herhen hørende Forhold. -----En Ting, der strax maatte tildrage sig min Opmærksomhed, var, at jeg forefandt en saa naturstridig Ordning som den, at de døvstumme Børn fra danske Hjem i Sønderjylland undervistes i Forening med de andre Døvstumme fra de 3 Hertugdømmers tydske Sprogomraade.  Følgen heraf var altsaa, at døvstumme Børn fra dansktalende Hjem i sin Tid ved deres Afgang vendte tilbage til deres Hjem som Fremmede, med deres tydske Bibel, Psalmebog og tydske Skriftsprog. Men hverken Institutets hidtilværende Forstander eller nogen af dets Lærere vilde eller kunde undervise paa Dansk. Jeg fandt at burde afæske samtlige Forældre eller Værger for de døvstumme Børn fra Sønderjyllands dansktalende Egne en Erklæring, om de ønskede deres Børn vedblivende underviste paa Tysk, men Tilføiende, at forsaavidt de maatte ønske hver sit Barn undervist gjennem det danske Sprog, vilde der fra Døvstummeinstitutets Side snarest blive truffet Foranstaltninger til, at dette Ønske kunde opfyldes. Saasnart det havde vist sig, at et større Antal Børn af rette Vedkommende ønskedes underviste paa Dansk, erhvervede jeg Ministeriets Bemyndigelse til at træffe alle dertil sigtende Foranstaltninger, deriblandt særlig ved at finde og at ansætte en kvalificeret dansktalende Døvstummelærer. Jeg udstedte en Bekjendtgørelse herom, med Opfordring til Ansøgere om at møde hos mig til opgiven Tid og Sted, medbringende alle ønskelige Bevisligheder. Blandt Ansøgerne maatte en, Malling Hansen, strax tildrage sig min særlige Opmærksomhed, ikke alene fordi han allerede i længere Tid havde fungeret som Lærer ved det Kiøbenhavnske Døvstummeinstitut og havde bestaaet baade afgangsexamen fra et Seminarium og derefter Examen artium og philosophicum med Udmærkelse, men fremfor Alt ved sin hele vindende Personlighed. Han antoges med Tillkjendegivende, at han kunde paaregne al fornøden Støtte, saafremt det viste sig, at Forudsætningen om at han var den rette Mand slog til. Dette blev i ønskeligste Grad Tilfældet. Uagtet han efter alt Foreliggende modtoges af hele Lærerpersonalet med en til Uvillie grændsende Kulde, erobrede han sig meget snart den ønskelige Anerkjendelse for Dygtighed og Omgængelighed, saa det gik som ad slagen Bane, at denne dygtige Mand afløste den hidtilværende renitente Forstander, og at han, uden at træde noget sprogligt Hensyn for nær, bragte alt i den ønskeligste Gænge. Det blev en af mine kjæreste Adspredelser at vandre ud til det i min Nærhed beliggende Institut og at forvisse mig om, at de døvstumme Børn i Retning af Elskværdighed, Pligtopfyldelse og det Maal af Kundskab, der blev naaet, kunde maale sig med Folkeskolens bedste Børn, hvorfor jeg paa alle Maader stræbte at lempe Alt paa det Bedste baade for Lærere og for Elever. Heldigvis benyttede jeg det Tryk, jeg kunde lægge paa den nye Forstander, til at drive paa, at han skulde tage den theologiske Attestats, hvortil han tidligere havde gjort mindre Tilløb. At han fik denne Examen bevirkede, at jeg, efterat vi Alle vare forjagede i 1864, kunde introducere ham hos den vedkommende Minister som den mest kvalificerede Candidat til den netop ledigblivne Post som Forstander ved det Kiøbenhavnske Døvstummeinstitut, en Ansættelse han da ogsaa opnaaede.


     Det var under Forhandlingerne med denne Mand, at jeg for mit Vedkommende kom til det foreløbige Resultat i den standende Strid mellem Tale- og Tegnmethoden, at den første kun egner sig for de saakaldte ”uegentlig Døvstumme”, allerede af den Grund, at Undervisning i Talesprog overfor egentlig døvstumme Børn kræver en saa ganske uforholdsmæssig Deel af den Tid, Barnet kan stille til Raadighed, at Resultatet staaer i et skrigende Misforhold til, hvad der opnaaes. Af den Grund turde jeg for min Deel ikke paatage mig Ansvaret for at lade Talemethoden fuldstændig afløse Tegnmethoden.


     Som fungerende Døvstummedirektør maatte jeg dernæst sætte al Kraft ind paa en Omdannelse af Institutets ældre Bygninger og delvise Afløsning med nye. Arbejderne dermed vare i fuld Gang, da Foraaret 1864 gjorde en Ende paa mine Funktioner i hin Egenskab.


[1] (JMC) Børge L. Barløse, 1914-2017, var skoleinspektør og lektor. Han var meget interesseret i Sønderjyllands historie, særlig hvad angår den danske undervisning og lærerstand og har publiceret en række værker herom: 1)”Lærerstanden i Sydslesvig fra reformationen til 1864 – personalhistoriske undersøgelser”; 2) Register til Sønderjyske Årbøger 1889-1988 (1989); 3) ”Skolens betydning for tyskhedens fremtrængen i Slesvig før 1848”; 4)”Folkeskolens Danmarkshistorie og fortællinger af verdenshistorien” (1948).

[2] JMC: Barløse noterer i en fodnote at: ”Døvstummeinstituttet for hertugdømmerne lå på den plads, hvor nu Bugenhagenskolen er rejst” og henviser til en anden kilde: Ernst Schlee: Die Stadt Schleswig in alten Ansichten, 1960, afbildn. No. 94.

[3] JMC: Barløse nævner i en fodnote at ”tegning, skitser etc findes i Wolfhagens arkiv (Rigsarkivet)”. Laurits Albert Winstrup (1815-1889) var en dansk arkitekt. Fra 1851 stadsbygmester i Flensborg. I 1860 udnævnt til kgl. Bygningsinspektør for Slesvig og Nørrejylland. I 1863 var Winstrup ansvarlig for ombygningen af Døvstummeinstituttet i Slesvig.

[4] RMH: Desuden kender vi til den anbefaling, som Søren Heiberg skrev i forbindelse med at RMH søgte stillingen i Slesvig. Heibergs anbefaling var så positiv, at den nærmest sikrede Malling-Hansen pladsen. Vi skal desuden huske, at anbefalingen kom fra en person, som borgmesteren i forvejen havde stor agtelse for. Det vil også være rimeligt at antage, at da Borgmester Jørgensen publicerede bekendtgørelsen om at han (på vegne af Ministeriet for Hertugdømmerne) inviterede ansøgere til stillingen som dansk døvstummelærer, sendte han – formelt eller uformelt – bekendtgørelsen til Søren Heiberg og bad ham foreslå en passende kandidat til posten.

Et minnekort for døvstummeinstituttet i Schleswig, Til venstre ses foregangsmannen for døvstummeundervisningen i Schleswig, Georg Wilhelm Pfingsten og til høyre den mangeårige forstanderen, August Engelke.
To fotografier av døvstummeinstituttet i Schleswig fra 1924. Hovedbygningen er den originale, men sannsynligvis er det satt opp flere bygninger i nærheten, bl a en egen bolig for forstanderen.
Utsnitt fra August Jørgensens bok.