Articles about the writing ball from recent time

In this section we will present articles that focuse on the writing ball, and not on Rasmus Malling-Hansen as a person, or on his other activities, and which have been written after RMH's lifetime.

 

The content:

  • Article from "Gabelsberger Stenografen" 1924 by Samuel Jarris - in English an Danish language.
  • Article from Büro-Bedarf-Rundschau, 16. März 1929 - in German
  • Article published in ETCetera No. 78/June 2007/3 by Flavio Mantelli and Sverre Avnskog - in English

 

Samuel Jarris – “Gabelsberger Stenografen” 1924 about the Writing Ball

Front page of the journal Gabelsberger Stenografen from 1924
The writing ball – model from 1878. Photo: Köln Auction Team
Rasmus Malling-Hansen. The photo is probably from around 1870. Photo: The Royal Library

II. The Writing Ball[1]

 

Hans Rasmus Malling Johan Hansen was born on the 5th of September 1835 in Hunseby, Lolland, where his father was a school teacher. The father died a few years later, and Count Knut of Knuthenborg Manor took him under his wings and made sure he could study. In 1865 Malling Hansen (as he called himself) passed his degree in theology and that same year was appointed principal of the Institute for the Deaf-Mute in Copenhagen. In this responsibility he has earned much merit within the field of education for the deaf-mutes; the introduction of the speech method instead of the sign method in Denmark is primarily thanks to him. Using ordinary copperplate one can write only around 4 signs (letters) per second, however a deaf-mute person, making use of his fingers to “speak” can produce around 12 signs per second. We are told that it was this observation that inspired in Malling Hansen the idea that it should be possible to construct a machine capable of transferring the movements of the fingers into writing at a similar speed. For Malling Hansen the distance between idea and action was very short, and since he was a very talented inventor and possessed considerable mechanical ingenuity, a result indeed came out of it. The machine constructed by Malling Hansen had two concentric ball-shapes (hence the name ‘writing ball’); the type bars were placed in the upper semi-sphere. On the upper side of the spherical surface were the heads of the type bars, arranged in such a way that the vowels were on the left hand side and the consonants to the right; there were no upper case letters or other signs[2]. The paper was placed in the center of the sphere, and when the keys were pressed, the writing was produced by means of a transfer paper. The type bars were secured into coil springs, enabling them to automatically return to their position of rest immediately after being pressed down. The idea behind this construction was not new. Already in 1838 the blind Louis Braille had constructed exactly the same thing – meant to be used by blind people: A perforated board with a type bar in each hole and using the same method for producing the writing; the difference was only that while Braille had his type bars placed in a board, Malling Hansen used a metal semi-sphere. However, in Louis Braille’s device the paper could not be moved automatically , and therefore it was not possible to do any speed typing. This is now the point where Malling Hansen introduces his idea: to use electricity for moving that part of the machine where the paper was placed – what we in the modern typewriter call the “carriage”. It will not be possible here to describe the locomotion mechanism in detail, since it requires minute drawings, but the principle was that the entire machine was connected by cable to a galvanized battery in such a way that pressing down a type bar switched on the current, whereby the part where the paper was placed was moved the distance of ‘one letter’. Professor C. Holten provided a very detailed description of the mechanism in “Illustreret Tidende” of October 30, 1870[3]. Malling Hansen had finalized the construction of this machine in 1870, and in March the same year he acquired a 15 year patent for it. Judging from an article by C.Nyrop in “Illustreret Tidende” of January 16, 1876[4], it seems that the machine was produced in several copies. It kicked up an infernal row and it was huge – 5-6 times bigger than a modern typewriter, quite unwieldy and weighed no less than 75 kilos. But more importantly it turned out that despite the most persistent efforts, it was not possible to make the electrical connection reliable. The machine was and remained unserviceable and was abandoned.However, Malling Hansen’s character was like Bjørnson’s[5] : “if a hope or two were broken, still a new one is blinking in your eye”. “He soon realized that for the machine ever to become functional, the entire electrical device must be abandoned as something superfluous and vexatious. The problem absorbed him for months; the most skilled mechanics gave up, but then he himself resolved the issue”[6]. Resolutely he abandoned electricity as the locomotive force, and shortly after he had constructed a new machine in which the carriage was moved one “tooth” forward in the cogwheel by the mere force of the keystroke itself. Otherwise the design was similar to that of the first machine; hence, the type bars were still positioned in a semisphere and were pressed down radially. The machine called a ‘Tachygraph’ (speed writer) was exhibited at the Nordic Exhibition in 1872[7].

 

 


[1] CB: This is a big article that Sverre Avnskog has traced through our new contact to Toward the Light. RMH’s daughter, Johanne Agerskov, refers to the article in some of the papers she left behind. The article is from the February 1924 edition of “Gabelsbergerstenografen”, a “journal for stenography”, published by the Danish Gabelsberger Society. Stenography, or shorthand, is of course an extremely fast coded type of handwriting, widely used before and up until the appearance of the tape recorder – as far as I know – for recording speeches and debates in the Danish parliament (“Folketinget”). It is clear from the recorded history of the writing ball that RMH meant that it was suitable for – indeed was such designed – substituting stenographers. His studies of politicians’ speaking speed in parliament are a testimony of that.
This very well written article raises some new questions:
Who is the author? Since there is no name indicated after the article itself, it is a fair guess that it is the editor himself, parliamentary stenographer S. Jarris who wrote it.
What is ‘Gabelsberger Stenography’?
Was this method or technique used in the Danish Parliament? And was it in use as late as the 1970s or even the 1980s?
What can we find about the history of shorthand in Denmark – and in Parliament (Folketing)?
Was the writing ball ever demonstrated to the key leaders of the Folketing? Or what did RMH do in order to promote this cause?

[2] CB: These limitations characterized only the very first version with 24 keys.

[3] JMC: This article is on our website (to be translated into English); see the section under “The Writing Ball” and go to “articles from Malling-Hansen’s lifetime”.

SA: In addition, it is necessary here to add some comments to Jarris’ description of the very first writing ball model. It is described as being 5-6 times as big as an ordinary typewriter and weighing 150 pounds (around 75 kilos). This tallies rather badly with the first box model which weighed merely around 9 kilos without batteries; and while it certainly was voluminous, it was not as big as 5-6 times that of a modern typewriter, as alleged. This heavy weight and the size cannot be explained by the size and weight of the batteries, for the wet cell batteries available at the time were not much bigger than a jam jar and cannot possibly have weighed many kilos. This leads us to the interpretation that the box model simply was not the first writing ball that RMH constructed, rather that he also made a specimen of the writing ball which is attached as a drawing to the first patent application from January 1870. It was a large table model with a paper cylinder turned by foot power on a pedal. This might also explain the information that the first writing ball made a terrible noise.

[4] SA: This article is also on our website

[5] JMC: Bjørnstjerne Bjørnson, 1832-1910, famous Norwegian writer and cultural giant. Awarded the Nobel prize in literature in 1903.

[6] CB: These four lines are in quotation marks; however the author does not indicate the source. It is likely that this and other quotations are from the 1876 Nyrop article.

[7] CB: This is a confusing and confused statement, right in the midst of the account about the history of the writing ball. The tachygraph was a completely different product – had nothing to do with the writing ball, except for the keyboard. It is a pity that the author does not mention – perhaps he does not know it – exactly when RHM abandoned electricity.

SA: However we know from other sources that the first model without electricity was ready in 1875. And it was RMH himself that found a mechanical solution for the paper movement.

The Sholes-Glidden machine as it is often called, such as it appeared from the Remington Factory in 1873. It was a so called ‘up-striker’ – i.e. the keys would strike the paper from below, such that one had to raise the platen to see what had just been typed.
A writing ball from around 1875 without a color ribbon. In order to see the typed text, one had to lift up the inked paper in one side, where it was not fastened. Photo: Dieter Eberwein.
The Remington factory also produced sewing machines, and the first typewriter was sold with a table and adorned like a sewing machine.

At the same time Sholes had finalized his machine; it was described in “Scientific American”, issue of August 10, 1872. For both inventors the next step was to achieve an industrial production. As is well-known, Sholes turned to the Remington factory, which distributed the first specimens a year later, in the autumn of 1873. Malling Hansen made use of “Jünger’s Mechanical Establishment”. It is not easyly established when the first specimens of the writing ball were distributed from there, but there is some evidence in the former article by Nyrup[1] from 1876. Initially he mentions that Malling Hansen’s “speed writing machine” was awarded prizes at the exhibition in Copenhagen in 1872 and in Vienna in 1873[2]: “but suddenly no more was heard about it. Most people probably gave it no thought, but a few may have supposed that the issue had been abandoned on the ground of being unfeasible, and that maybe the inventor was fatigued by always working, changing and perfecting the machine during many years of disappointments and trouble without a substantial outcome. Such a thought would be quite natural, but it does not correspond to reality. Far from being exhausted, reverend Malling Hansen has, since the last time the writing ball was the subject of public comments, been working on the success of his invention with persistence and zeal. He has spared no effort to continue his work, and now the writing ball has been finalized in a shape and version that we dare say is practical, smaller and less expensive than ever before”. And Nyrop ends his article as follows: “Professor Jünger’s Mechanical Establishment now produces the writing ball in its new version in greater quantity, such that the general public will be able to benefit from it, and the government ministries ought to introduce it.”

 

 


[1] CB: Here it is spelled ‘Nyrup’ – but the first time ‘Nyrop’…

[2] SA: The writer’s name was Camillus Nyrop and he lived from 1843 until 1918. He was a highly regarded industrial and artisan historian and, among other things, was the author of the history of several large Danish companies, published in books. In his article in Berlingske Tidende in 1924, in which Professor Hannover vented his infamous allegations about RMH having stolen the idea of his writing ball from the very much unknown Mr Peters, Hannover refers to a correspondence between RMH and Camillus Nyrop as his source to his knowledge about the writing ball. Nyrop’s collection of letters is at the Royal Library archives, but unfortunately all letters under, among other letters, the letter “H” are missing, and hence until now it has not been possible to trace RMH’s letter to Nyrop

From “Illustreret Tidende” 1870. Copyright: The Royal Library.
From “Illustreret Tidende” 1876. Copyright: The Royal Library

As regards the question of who is the father of the modern typewriter, we have to disregard Malling Hansen’s first machine; it is the last of the designs of that century which in practice could not keep what the theory promised. However, we have to count in the “tachygraph” (the name never caught on, people continued to call it the writing ball), both because it possesses the principle of the typewriter and because it was produced ‘en masse’ and proved itself to be very useful.[1]It is a fair conclusion that the typewriter was invented in Denmark just as early as in the United States, It is a fair conclusion that the typewriter was invented as early in this country as it was in the United States, but that the Americans managed to market their product before we did. When the Americans heard about the writing ball they were worried. An American patent agent attempted “in quite an importunate manner to get access to reverend Malling Hansen’s American patent”, and “Remington” offered the Danish inventor “to exchange patents”, the idea being that “henceforth they would be reciprocally allowed to use each others’ patents”. Obviously there must have been something useful about the writing ball. Indeed, during the 1880s and 1890s it was used to some extent in Copenhagen offices, but as late as in January 1892 the then parliamentary shorthand writer, later town hall librarian Mr Julius Salomon during a debate about “Women and Society”, and in relation to whether women ought to learn shorthand writing, used the following turn of phrase: “However, I do believe that the writing ball, which is gaining ground also in this country[2] in many respects can be as useful” (as stenography), and the following year, 1893, “Remington” opened their shop in Copenhagen.The fact that Malling Hansen’s writing ball was subsequently defeated in competition with the American machines, is probably due to our domestic technical inferiority. As far as I understand it had the defect that the carriage had to be moved by means of the force generated by striking the key, while in the American construction, as is well-known, the striking down on the key releases a spring generating the movement. Hence, the American machine was probably easier and quicker to type on.[3] On the face of it one would think this was a technical flaw that could have been remedied. In his biography[4] of Malling Hansen, Nyrop mentions that he continued to work on improvements of the writing ball well into the 1880s, “yet despite substantial funding from the government, among other sources, he did not succeed in producing it industrially in such a way that it was able to compete with aggressive American competitors. His end result of this invention was merely disappointment and loss.” About Malling Hansen, who in several different fields revealed a remarkable genius and achieved extraordinary things, “Illustreret Tidende” in its obituary on October 12, 1890, wrote that the constrained conditions of a small country weighed him down, “in his mind he saw the statue erected, but only attained a torso”. “His contemporaries did not believe in him 100 per cent, they did not listen carefully to what he said, and they ventured only little in his support”. It has justly been said concerning our great men in the world of politics, art and science, that they have almost never achieved the supreme; the apexes have always been broken off, when they have been close to the goal; they have been “on the verge”, “close by”, “just about to”, “on the point of”, but no more. Malling Hansen is no exception from this rule. He harvested no other fruit than disappointments from his writing ball, and he did not succeed in gaining a footing for it widely, neither in his own country nor abroad.

 

 


[1] CB: It is rather strange that the unknown but very knowledgeable author of this otherwise excellent article does not know the difference between the tachygraph – which was, as far as we know, only produced in one single specimen and has disappeared from the surface of the earth – and the new, lighter version of the writing ball, that he must be referring to here.

[2] CB: Here the unknown author has made two footnotes:1) The text in italics is not in italics in the article he is referring to – it merely expresses his own emphasis; 2) The author is of the opinion that Mr Salomon by the term ‘writing ball’ is referring to typewriters in general – not in particular to RMH’s invention.

[3] CB: Well, on this point the author is completely wrong, because in reality it was quite the reverse. It should be evident that the type bars of the writing ball are far easier to press down, since they only need to be moved one single centimeter, while the extended type bars on the Remington had to go through a giant movement.

[4] SA: In addition to the article that Camillus Nyrop wrote about the writing ball in ‘Illustreret Tidende’ from 1876 he also wrote a biography about RMH in "Danish Biographical Dictionary" 1887-1904 both articles are on our website

Lilian Sholes, daughter of Christopher Latham Sholes (1815-1891) at one of the first models of her father’s “typewriter”. The picture clearly shows that not only the writing ball was big-sized at this stage.
C.L. Sholes (1819-1890, pictured above) and Carlos Glidden (1834-1877) patented their typewriter in 1868 and thought that they had developed their machine as far as it was possible.
Sholes and Glidden sold their patent to James Densmore (1820-1889) who invested tens of thousands of dollars into the machine and managed to have an improved model set into production at the Remington factories in 1873. The RMH negotiations about his patent were conducted with Densmore.

III. Duplication

 

The inventor of duplication, or the copying technique, is Malling Hansen, - something which is probably not widely known, and he had finalized this invention in 1870[1], simultaneously with the first writing ball. As mentioned above, the writing of the writing ball was produced by the types hitting an inked paper below which was a white paper, but Malling Hansen now found out that many copies could be produced by means of the following procedure:He put an inked paper (prepared with berliner blue) below, then a piece of thin oil paper, then again inked paper and oil paper, for instance 5 layers. On the 5 pieces of oil paper the text would now appear laterally reversed. He would then remove the oil papers, insert white papers between them and let the heap pass through the rollers of a glazing machine (a machine for calendaring paper) and got five prints. After that he would once again insert white paper between the oil papers, the heap went through the glazing machine, and he got five more prints. This procedure could be repeated at least 20 times, before the ink of the ink paper had been used up, thus achieving by one printing with 5 layers at least 100 reprints.

 

 

                                   _______________________________

 

 

For us as stenographers there is the particular relevance of Christian Sørensen’s[2] and Malling Hansen’s typewriters that the purpose of both was to render stenography superfluous. It appears very clearly from the quoted text by Chr Sørensen, and it is also mentioned in all texts by Malling Hansen, that his goal and purpose was that a typist, using the writing ball, would be able to follow the speed of a speaker. Already concerning the first model professor Holten writes on October 30, 1870[3] that “by means of this device one will, after the necessary training, be able to type most speeches as quickly as they are held without using stenographic signs, and doubtlessly one will be able to achieve even higher speeds with mechanical improvements”. Well, since then many attempts have been made to replace stenography with machines, but until now they have been fruitless.In my view, the typewriter needs to be improved in two respects: it should be rendered soundless, and it has to be avoided that the typist has to return the carriage after each line.How Chr Sørensen was imagining the locomotive force is unfortunately not explained in his text, but his final remark is very interesting, when he states that the typing can be continued “Without interruption”, until one page has been fully typed. With the electro-technique of our present time it would perhaps be a good idea to go back to Malling Hansen’s electrically powered machine and revive it.

 

End of the article.

 

__________________

 

Further down the page is:Editor responsible under the press laws: Parliament stenographer S. Jarris

Address: Jagtvej 197,  telephone: Strand 26

 

 


[1] CB: I am puzzled by two things: the word ‘duplication’ (‘duplikering’ in Danish); who invented this word? – It is after RMH’s time. Secondly, the year 1870 that he indicates – as far as I remember it is not until 1872 that ‘Illustreret Tidende’ has an article about “Xerography” – the first copying technique the world has seen.
JMC: According to “Ordbog over det danske sprog”, the word ‘duplikering’ is documented for the first time in 1918 – hence, it was probably not used in RMH’s lifetime.

[2] CB: In this text perhaps something of a sensation is hiding. Because in this very number of the journal ‘Gabelsberger-Stenografen’ there is also another text – in the pages just BEFORE this article – that another great Danish inventor, Christian Sørensen, who invented the ‘type-setting machine and the depositing machine’ made for typographers of newspaper printing offices wrote in 1849 to the Speaker of Parliament of the constitutional assembly of 1849. He was awarded the gold medal for this invention at an exhibition in Paris in 1855. It was called a “Tacheotype” – compare the tachygraph of RMH!. In this message to parliament in 1849, Chr Sørensen writes that he has invented a ‘speed writer or stenographic machine’! 20 years before the writing ball!!!
JMC: “Christian Sørensen, 1818-1861, Danish typographer and mechanic, who in 1851 invented one of the earliest typesetting  and distributing machines for lead type setting. It was named ‘Tachotype’ and aroused no interest at the world exhibition in London in 1851, but did win a first prize in Paris in 1855. After having been cheated in a French partnership for the production of the machine, Sørensen returned to Denmark in 1859 as a pauper. During his last year he continued working on two of his machines in a Copenhagen printing office. The original basic principle of the Tachotype was later on used with great financial success by several manufacturers abroad” (Den store Danske – Gyldendals Open Encyclopedia).

[3] SA: This was the first article in ‘Illustreret Tidende’ about the writing ball, written by professor Carl Holten, director of the Technical University, and published in 1870.

Professor Carl Holten, 1818-1886, director of the Technical University. Photo: The Royal Library
Industrial historian Camillus Nyrop, 1843-1918. Photo: The Royal Library.
Town Hall Librarian Julius Salomon, 1853-1922. Photo: The Royal Library.
Typographer and inventor Christian Sørensen, 1818+1861. Photo: The Royal Library.
The original article in Gabelsberger Stenografen from 1924.
Writing ball keyboard. Photo: Auction Team Köln

Samuel Jarris - om skrivekuglen i Gabelsberger Stenografen, 1924

Forsiden til tidsskriftet Gabelsberger Stenografen fra 1924
Skrivekuglen - modell fra 1878. Foto: Köln Auction Team
Rasmus Malling-Hansen. Fotografiet er etter all sannsynlighet fra ca 1870. Foto: Det Kongelige Bibliotek

                                                      II Skrivekuglen.[1]

 

 

   Hans Rasmus Malling Johan Hansen fødtes den 5. September  1835 i Hunseby paa Lolland, hvor hans Fader var skolelærer. Faderen døde faa Aar efter, og Grev Knuth til Knuthenborg tog sig af Drengen og lod ham studere. I 1865 tog Malling Hansen (som han selv kaldte sig) teologisk Embedseksamen og blev samme Aar Forstander for Døvstummeinstituttet i København. I denne Virksomhed har han indlagt sig stor Fortjeneste af Døvstummeundervisningen; det skyldes saaledes væsentligt ham, at vi herhjemme fik indført Talemetoden i Steder for Tegnmetoden.

    Med almindelig Skrift kan man kun skrive ca. 4 Lydtegn i Sekundet, men den døvstumme, som bruger sine Fingre til at ”tale” med, kan gengive ca. 12 Lydtegn i Sekundet. Det angives, at denne Iagttagelse bragte Malling Hansen paa den Tanke, at det maatte være muligt at konstruere en Maskine, som kunde overføre Fingrenes Bevægelser til Skrift med samme Fart. Tanke var for Malling Hansen det samme som Handling, og da han var et stort Opfindertalent og besad meget mekanisk Snilde, kom der ogsaa et Resultat ud af det.

    Den Maskine, Malling Hansen konstruerede, bestod af to koncentriske Kugleskaller (deraf Navnet Skrivekugle) ; i den øverste var Typestængerne samlet. Paa Oversiden af Kuglefladen sad Typestængernes Hoveder, og de var ordnet saaledes, at Vokalerne sad paa venstre Side og Konsonanterne paa højre.; der var hverken store Bogstaver eller Tegn[2]. I Centrum for Kuglen var Papiret anbragt, og naar Typerne trykkedes ned, frembragtes Skriften ved, at der over Papiret laa et Stykke Farvepapir. Typestængerne var anbragt i Spiralfjedre, saales at de ved Nedtrykningen automatisk blev trukket op i deres Hvilestilling.

    Den Idé, der laa heri, var ikke ny. Allerede i 1838 havde den blinde Louis Braille – til Brug for Blinde – lavet nøjagtig det samme: et gennemhullet Brædt med en Typestang i hvert Hul og med den samme Fremgangsmaade for Frembringelsen af Skriften; Forskellen var kun den, at medens Braille havde sine Typestænger anbragt i et Bræt, brugte Malling Hansen en Halvkugle af Metal. I Louis Brailles Apparat kunde Papiret imidlertid ikke forskydes automatisk, og der kunde derfor ikke blive Tale om nogen Hurtigskrivning. Paa dette Punkt er det nu, Malling Hansen kommer med sin Ide: at bruge den elektriske Strøm til Forskydning af den del af Maskinen, som Papiret var anbragt i – det, som vi paa den moderne Skrivemaskine kalder ”Vognen”. At beskrive Bevægelses-mekanismen i Detailler vil ikke være muligt her, da det kræver udførlige Tegninger, men Princippet var det, at hele Maskinen sattes i Ledningsforbindelse med et galvaniseret Batteri, saaledes at et Nedtryk af en Type sluttede Strømmen, hvorved det Apparat, hvori Papiret var anbragt, flyttedes ”et Bogstav”. En meget detailleret Beskrivelse af den gav Professor C. Holten i ”Illustreret Tidende” for 30. Oktober 1870.

    Denne Maskine havde Malling Hansen færdigkonstrueret i 1870, og han fik i Marts s. A 15 Aars Eneret paa Fremstillingen af den. Af en artikel af C. Nyrop i ”Illustreret Tidende” for 16. Januar 1876[3] synes det at fremgaa, at Maskinen blev fremstillet i flere Eksemplarer. Den lavede et infernalsk Spektakel, var af et uhyre Omfang, 5-6 Gange saa stor som en moderne Skrivemaskine, ganske uhaandterlig og vejede ikke mindre end 150 Pund, men fremfor alt viste det sig trods de ihærdigste Anstrengelser ikke muligt at gøre den elektriske Forbindelse driftssikker. Maskinen var og blev ubrugbar og blev opgivet.

    Malling Hansen var af den Bjørnsonske Slags: ”om et Haab eller to blev brudt, blinker et nyt i dit Øje”.  ”Han indsaa hurtigt, at hvis Maskinen nogensinde skulde blive praktisk, maatte hele det elektriske Apparat falde bort som et generende Omsvøbsdepartement. Problemet beskæftigede ham i Maaneder; de dygtigste Mekanikere erklærede sig fallit, saa løste han selv Spørgsmaalet”.[4]

Resolut forlod han altsaa Elektriciteten som Fremdrivningskraft, og i Løbet af kort Tid havde han konstrueret en ny Maskine, hvor ”Vognen” ved Kraften fra selve Anslaget flyttedes en Tandhjulstak frem. I øvrigt var Anordningen den samme som i den første Maskine; Typestængerne sad altsaa stadig i en Halvkugle og trykkedes radialt nedad. Paa den nordiske Udstilling i 1872 var Maskinen, som blev kaldt Takygraf (Hurtigskriver) udstillet.[5]

 

Sholes Glidden maskinen, som den ofte blir kalt, slik den fremsto fra Remington-fabrikken i 1873. Den var en såkalt "up-striker" - det vil se at bostavene ble anslått mot papiret, unnenfra, slik at man måtte løfte opp valsen for å se hva man nettopp hadde skrevet.
En skrivekugle fra ca 1875, uten fargebånd. For å se skriften, kunne man løfte opp svertepapiret på den ene siden, der det ikke var festet. Foto: Dieter Eberwein.
Remington-fabrikken produserte også symaskiner, og den første skrivemaskinen ble solgt sammen med et bord, og pyntet a la en symaskin.

 

 

    Paa samme tid havde Sholes sin Maskine færdig; den stod beskrevet i ”Scientific American” for 10. August 1872.

    Det drejede sig nu for begge Opfinderne om den fabriksmæssige Fremstilling. Som bekendt gik Sholes til Remingtonfabrikken, som udsendte de første Eksemplarer et Aar senere, i Efteraaret 1873. Malling Hansen allierede sig med ”Jüngers mekaniske Etablissement”. Hvornaar de første Skrivekugler udgik herfra, vil det sikkert ikke blive let at faa konstateret, men et holdepunkt er der dog i den førnævnte Artikel af Nyrup[6] fra 1876.  Han omtaler først, at Malling Hansens’ ”Hurtigskriveapparat” blev prisbelønnet paa Udstillingen i København 1872 og i Wien 1873[7], ”[8]men saa hørte det pludselig op med meddelelser om det. Mange har vel ikke tænkt derover, men en og anden har dog maaske antaget, at Sagen som upraktisk var lagt til Side, og at Opfinderen var blevet træt af altid at arbejde, forandre og forbedre, under mangeaarige Ærgrelser og Bryderier uden reelt Udbytte. En saadan Tanke er naturlig, men den svarer ikke til Virkeligheden. Langtfra at være bleven træt har Pastor Malling Hansen, siden Skrivekuglen sidst var Genstand for offentlig Omtale, arbejdet paa sin Opfindelses Fremgang med Udholdenhed og Iver. Han har ikke skyet nogen Anstrængelse for at kunne blive sat i Stand til at fortsætte Arbejdet, og nu staar Skrive-kuglen færdig i en, som det sikkert tør siges, praktisk Form, mindre i Omfang og billigere i Pris end nogensinde”. Og Nyrop slutter sin Artikel saaledes: ”Professor Jüngers mekaniske Etablissement fremstiller nu Skrivekuglen i dens nye Skikkelse i et større Antal Eksemplarer, saa at Publikum vil kunne høste Nytte af den, og Ministerierne bør indføre den”.

 

 

Fra Illustreret Tidende 1870. Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Fra Illustreret Tidende 1876. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

     I Spørgsmaalet om Faderværdigheden til den moderne Skrivemaskine maa der ses bort fra Malling Hansens første Maskine; den er den sidste af Aarhundredets mangeaarige Planer, som ikke i Praksis kunde holde, hvad Teorien stillede i Udsigt. Derimod maa der regnes med ”Takygrafen”, (Navnet slog aldrig igennem, Folk blev ved at kalde den Skrivekuglen) baade fordi den har Skrivemaskinens Princip, og fordi den blev fremstillet en masse og vise sig udmærket brugelig.[9]

    Det kan herefter siges, at Skrivemaskinen saa Dagens Lys ligesaa tidligt her i Landet som i Amerika, men at Amerikanerne fik deres paa Markedet før vi.

    Da Amerikanerne fik nys om Skrivekuglen, blev de ængstelige. En amerikansk Patentagent søgte ”paa en temmelig paatrængende Maade at faa Raadighed over Pastor Malling Hansens amerikanske Patent”, og ”Remington” tilbød den danske Opfinder ”at bytte Patenter”; de skulle derefter være gensidigt berettigede til at bruge hinandens Patenter”. Noget godt har der altså været ved Skrivekuglen.

    I Firserne og Halvfemserne brugtes den da ogsaa noget paa københavnske Kontorer, men saa

sent som i Januar 1892 kan dog daværende Rigsdagsstenograf, senere Raadhusbibliotekar Julius Salomon i en Polemik i ”Kvinden og Samfundet” om, hvorvidt Kvinder bør lære at stenografere, bruge følgende Vending: ”Dog tror jeg, at Skrivekuglen, som jo er i færd med at vinde Indgang ogsaa herhjemm[10]e, i mange Henseender kan gøre samme Nytte” (som Stenografien)’, og Aaret efter, 1893, etableredes ”Remington’s” Udsalg her i  København.

    At Malling Hansens Skrivekugle derefter blev slaaet ud i Konkurrence med de amerikanske Maskiner, laa vel nærmest i vor hjemlige tekniske Underlegenhed. Saavidt jeg kan skønne, havde den den Fejl, at Vognen skulle flyttes ved Anslagskraften, medens Forholdet ved den amerikanske Konstruktion som bekendt er det, at Anslaget udløser en Spændkraft, som bevirker Bevægelsen. Den amerikanske Maskine har formodentlig da været lettere og altså hurtigere at skrive paa[11]. Paa Forhaand skulde man jo synes, at det her drejede sig om en teknisk Mangel, der maatte kunde afhjælpes. I sin Biografi [12]af Malling Hansen meddeler Nyrop, at han syslede med Forbedring af Maskinen helt ind i Firserne, ”men trods betydelige Understøttelser, bl.a. fra Staten, lykkedes det ikke at faa den fremstillet ad fabriksmæssig Vej paa en saadan Maade, at den kunde optage Kampen med nærgaaende amerikanske Konkurrenter. Hans Resultat af denne Opfindelse blev kun Skuffelse og Tab”.

    Om Malling Hansen, der paa flere andre Omraader aabenbarede en mærkelig Genialitet og ydede det fremragende, skrev ”Illustreret Tidende” i sin Nekrolog over ham den 12. Oktober 1890, at det lille lands smaa Forhold tyngede ham, ”han saa i Tankerne Statuen rejst, men naaede kun at frembringe en Torso”. ”Man troede ikke helt paa ham, man hørte kun halvt paa ham, man vilde kun vove lidt paa ham”.

    ”Det er med Rette blevet bemærket om vores Stormænd i Politikkens, Kunstens og Aandens Verden, at det saa godt som aldrig lykkedes dem at naa det højeste; Spidserne er altid brækket af, naar de staar Maalet nær; de har været ”nær ved”, ”lige ved”, ”paa Nippet til”, men heller ikke mere. Malling Hansen danner ingen undtagelse fra denne Regel. Han høstede ingen anden Frugt end Skuffelse af sin Skrivekugle, og det lykkedes ham ikke at skaffe den Indpas i vide Kredse hverken i eller udenfor sit Fædreland”.

 

 

Lilian Sholes, datteren til Christopher Latham Sholes(1815-1891) ved en av de første modellene av farens "type-writer". Som man ser, var det ikke kun skrivekuglen som var stor i begynnelsen.
C. L. Sholes(bildet) og Carlos Glidden(1834-1877) fikk patent på sin typewriter i 1868, og mente de hadde utviklet sin maskin så langt som det var mulig.
Sholes og Glidden solgte sitt patent til James Densmore(1820-1889), som investerte flere titalls tusen dollar i maskinen og fikk satt den forbedrede modellen i produksjon hos Remington-fabrikken i 1873. Det var med Densmore RMH førte forhandlinger om salg av sitt patent.

 

 

                                                    III. Duplikeringen.       

 

 

      Duplikeringens Opfinder er Malling Hansen, hvad der vistnok ikke er almindeligt kendt, og denne Opfindelse havde han fuldt færdig i 1870[13], samtidig med den første Skrivekugle. Som nævnt foran frembragtes Skrivekuglens Skrift paa den maade, at Typerne ramte et Sværtepapir, under hvilket der laa et hvidt Papir, men Malling Hansen fandt nu ud af, at der kunde faaes mange Kopier ved følgende Fremgangsmaade:

    Han lagde set Stykke Sværtepapir (præpareret med Berlinerblaat) nederst, derover et Stykke tyndt Oliepapir, saa igen Sværtepapir og Oliepapir, f.Eks. 5 Lag. Paa de 5 stykker Oliepapir stod Skriften nu omvendt. Ved derefter at tage Oliepapirerne ud, lægge hvidt Papir imellem dem og lade Bunken gaa igennem en Satinérmaskines Valser (en Maskine til Glitning af Papir) fik han 5 Aftryk. Derefter blev der atter lagt hvidt Papir mellem Oliepapirerne, Bunken gik igen igennem Satinér-maskinen, og han fik 5 nye Aftryk. Dette kunde gentages mindst 20 gange, før Farven paa Sværte-papiret var opbrugt, saaledes at der af en Skrivning med 5 Lag kunde tages mindst 100 Aftryk.

                                                                 _________________

 

       For os Stenografer knytter der sig den særlige interesse til Chr. Sørensens[14] og Malling Hansens Skrivemaskiner, at Hensigten med dem begge var at overflødiggøre Stenografien. Dette fremgaar jo tiltrækkeligt tydeligt af den gengivne Skrivelse fra Chr. Sørensen, og det anføres i alle Skildringer af Malling Hansen, at hans Formaal var, at man paa Skrivekuglen skulde kunde følge en Taler. Allerede om den første Model skriver Professor Holten den 30 oktober 1870[15], at man ”ved Hjælp af den med tilbørlig Øvelse vil kunne nedskrive de fleste Taler ligesaa hurtigt, som de holdes, uden at stenografiske Tegn dertil er nødvendige, og der er ingen Tvivl om, at man vil kunne opnaa en endnu større Hastighed ved mekaniske Forbedringer”.  Naa, der er jo siden gjort mange Forsøg paa at erstatte Stenografien med Maskiner, men hidtil har de været forgæves.

    Skrivemaskinen bør efter min mening forbedres paa to Punkter: den bør gøres lydløs, og det maa undgaas, at den skrivende skal føre Vogen tilbage efter hver Linie. Hvorledes Chr. Sørensen har tænkt sig Bevægkraften, fremgaar desværre ikke af hans Skrivelse, men interessant er hans Slutningsbemærkning, at Skrivningen kan fortsættes ”uden Afbrydelse”, indtil et Ark er beskrevet. Med vor Tids Elektroteknik var det maaske et Forsøg værd at genoptage Malling Hansens elektrisk drevne Maskine.

 

Artikel slut

_____________________

 

Længere nede på siden står:

 

Ansvarshavende Redaktør: Rigsdagsstenograf S. Jarris

Adr.: Jagtvej 197   Tlf Strand 26

 


[1] CB: Dette er en kæmpeartikel som Sverre Avnskog har kommet på sporet af gennem vores nye kontakt til Vandrer mod Lyset. RMHs datter, Johanne Agerskov refererer til artiklen i nogle af sine efterlatte papirer. Artiklen er fra februar 1924-udgaven af ”Gabelsbergerstenografen”, der var et ”Tidsskrift for Stenografi” udgivet af Det danske Gabelsberger-Selskab. Stenografien er jo en ekstrem hurtig kodet håndskrift, som anvendtes før og helt indtil båndoptagerens fremkomst – så vidt jeg ved - til at tage referater af debatten i det danske folketing – tidligere kaldet Rigsdagen.

Det fremgår klart af hele historien omkring Skrivekuglen, at RMH mente, at den egnede sig – og nærmest var udviklet til – at erstatte disse stenografer. Det viser jo hans studier af taletempoet i Rigsdagen.

Denne pragtfuldt velskrevne artikel giver så anledning til en masse nye spørgsmål:

Hvem er forfatteren? Da der ikke står noget navn ved selve artiklen, kan man jo gætte på, at det er selveste redaktøren af tidsskriftet, Rigsdagsstenograf S. Jarris, der har skrevet den.

Hvad er Gabelsberger-stenografien?

Blev denne ’teknik’  brugt i Folketinget/Rigsdagen? Og helt op til 1970’erne? Måske 80’erne?

Hvad er der skrevet om stenografiens historie i Danmark – og i Rigsdagen?

Blev Skrivekuglen mon nogensinde præsenteret for Rigsdagens/Folketingets ledelse? Eller hvad gjorde RMH for denne sag?

[2] CB: Som bekendt gjaldt disse begrænsninger kun den allerførste version med 24 taster

[3] CB: Har vi mon denne artikel i arkiverne/påweb-sitet?

SA: Artikkelen finnes under "The Writing ball" - og videre "Artcles from Malling-Hansen's lifetime". Det er forøvrig nødvendig å knytte noen kommentaren til Jarris' beskrivelse av den alle første skrivekuglemodellen. Den beskrives altså som 5-6 ganger så stor som en moderne skrivemaskin, og veide 150 pund (ca 75 kg). Dette stemmer dårlig overens med den første boks-modellen, som bare veide ca 9 kg uten batterier, og riktignok var den stor, men ikke så stor at man kan si den var 5-6 ganger så stor som en moderne skrivemaskin. Den store vekten og størrelsen kan vanskelig forklares med at det må ha vært batteriene som som var så store og tunge, for de våtcelle batteriene som var tilgjengelige på denne tiden ser ikke særlig mye større ut enn syltetøyglass, og kan umulig ha veid mange kg. Det er derfor meget nærliggende å tolke disse opplysningene dithen at boksmodellen slett ikke var den første skrivekuglen RMH bygget, men at han også leget en modell av den skrivekuglen som er vedlagt som tegning til den første patentsøknaden fra januar 1870. Det dreier seg om en stor bordmodell, der papirsylinderen ble drevet rundt ved hjelp av fotkraft på en pedal. Dette kan også forklare opplysningen om at den første skrivekuglen lagde et infernalsk spetakkel.

[4] CB: Der er ”  ” om disse tre linier, der saaledes ser ud til at være et citat – men der står ikke, hvor citatet stammer fra – men det – og alle de følgende citater – er nok fra den nævnte artikel af Nyrop fra 1876?

[5] CB: En forvirrende sætning, her midt i redegørelsen for skrivekuglens historie. Takygrafen var et helt, helt andet produkt – havde intet med Skrivekuglen at gøre – undtagen tastaturet. Det er synd, at forfatteren ikke fortæller – måske ved han det ikke – præcis hvornår RMH opgav elektriciteten.

SA: Fra andre kilder vet vi at den første skrivekuglen med en mekanisk løsning på papirflytningen var ferdig ca 1875, og det var RMH selv som løste problemet, etter at flere mekanikere forgjeves hadde forsøkt å finne en løsning.

[6] CB: Pudsigt: Her staves det Nyrup – første gang Nyrop!

[7] CB: Igen er jeg noget forvirret. Er Hurtigskriveapparatet = Skrivekuglen eller = Takygrafen? De to maskiner ser ud til at være totalt blandet sammen her.

[8] CB: Igen et uddrag af artikel af Nyrop/Nyrup fra 1876, ser det ud til. Den må vi have fat i.

SA: Artikkelen av Nyrop i Illustreret Tidende i 1876 har vi. Hans fulle navn var Camillus Nyrop, og han levde fra 1843 til 1918. Han var en meget vel ansett industrihistoriker, og skrev bl. a. flere store danske bedrifters historie i bokform. I sin artikkel i Berlingske Tidende i 1924, der Professor Hannover fremsatte sine famøse påstander om at RMH hadde stjålet ideen til sin skrivekugle fra en meget ukjent hr. Peters, refererer Hannover til en korrespondanse mellom RMH og Camillus Nyrop som kilde til sin viten om skrivekuglen. Nyrops brevsamling finnes i Det Kongelige Biblioteks arkiver, men dessverre mangler alle brevene på bl. a bokstaven "H", så RMHs brev til Camillus Nyrop har ikke vært mulige å oppspore ennå.

[9] CB: Jeg fatter simpelthen ikke, at den –ukendte – men meget vidende –forfatter til denne ellers glimrende artikel ikke kender forskel på Takygrafen – som så vidt vi ved kun blev fremstillet i ét eneste eksemplar, og er totalt forsvundet fra jordens overflade – og den nye, lette udgave af Skrivekuglen, som han må skrive om her. MEGET mystiskt!

[10] CB: Her har den ukendte forfatter selv lavet to fodnoter: 1 .Det der her er i kursiv, er ikke i kursiv i den artikel, der refereres til – kun i nærværende artikel- for at fremhæve denne formulering. 2. Forfatteren mener, at hr Salomon med ordet ’Skrivekugle’ mener ’Skrivemaskiner’ generelt – og altså ikke refererer til RMHs opfindelse.

[11] CB: Ja, her er hr Jarris jo fuldstændigt galt afmarcheret, det forholdt sig præcist modsat. Det er jo indlysende, at tangenterne på Skrivekuglen er langt nemmere at trykke ned, fordi de kun skal flyttes sig en enkelt centimeter, medens de lange tangentarme på Remington skulle foretage en kæmpebevægelse. 

[12] CB: Denne biografi om RMH – skrevet af ’Nyrop’ – hvem det så er  – kender vi den? Jeg er i tvivl – og mit papirarkiv er et stort rod og min hard-disk er ødelagt – så jeg kan ikke lige tjekke det. 

SA: Ja, jeg tror det må dreie seg om de biogafien som Nyrop skrev i Dansk Biografisk Leksikon få år etter at RMH døde. Den er publisert på websiden.

[13] CB: Jeg undrer mig over to ting: for det første ordet Duplikering? Hvem har fundet på det – det er efter RMHs tid. For det andet årstallet 1870 – da det, så vidt jeg husker, først er i 1872, at der i Illustreret Tidende er en artikel om ”Xerografien” – verdens første kopieringsteknik.

[14] CB: I denne tekst skjuler der sig måske noget af en sensation. For i dette, samme nummer af tidsskriftet Gabelsberger-Stenografen, er der også gengivet en tekst – på siderne FØR denne artikel – som en anden stor dansk opfinder Chr. Sørensen, der opfandt ’Sætte- og Aflæggemaskinen’ til brug for typografer på avistrykkerier, skrev i år 1849 til Rigsdagspræsidenten ved den grundlovgivende forsamling i 1849. Han fik guldmedalje for denne opfindelse – står der ’Udstillingen i Paris i 1855. Den hed ’Tacheotyp’ – jævnfør RMHs Takygraf! I denne henvendelse til Rigsdasen fra 1849 skriver Chr. Sørensen at han har opfundet en ’Et hurtigskriveapparat eller stenographisk Maskine’!  20 år før Skrivekuglen!!!  Jeg er simpelthen NØDT til også at indskrive denne tekst af Chr. Sørensen.

JMC: Christian Sørensen, 1818-1861, dansk typograf og mekaniker, der i 1851 opfandt en af de tidligste sætte- og aflæggemaskiner til blytyper. Den fik navnet Tachotype og vakte ingen interesse på verdensudstillingen i London 1851, men vandt 1855 en førstepremie i Paris. Efter at have været blevet snydt i et fransk partnerskab om maskinens produktion vendte Sørensen 1859 tilbage til Danmark som en fattig mand. Sit sidste leveår arbejdede han på to af sine maskiner i et københavnsk bogtrykkeri. Tachotypes originale grundprincip blev siden anvendt med stor økonomisk succes af flere udenlandske fabrikanter.” Den Store Danske – Gyldendals Open Encyclopedia).

[15] CB: Det er vist i den første artikel i Illustreret Tidende om Skrivekuglen.

SA: Ja, den sto på trykk i Illustreret Tidende i 1870, og var altså skrevet av professor Carl Holten, direktør ved Polyteknisk Læreanstalt.

Professor Carl Holten, 1818-1886, direktør ved Polyteknisk Læreanstalt. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Industrihistoriker Camillus Nyrop, 1843-1918. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Rådhusbibliotekar, Julius Salomon, 1853-1922. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Typograf og oppfinner Christian Sørensen, 1818-1861. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Den originale artikkelen i Gabelsberger Stenografen fra 1924
Skrivekugle tastatur. Foto: Auction Team Køln

Article from Büro-Bedarf-Rundschau, 16. März 1929

R. Malling-Hansen und seine Schreibkugel

(Nach Mitteilungen seiner Tochter Engelke Wiberg in Kopenhagen)

 

 

 

Rasmus Malling-Hansen, 1887. Photo: Privat
RMH's tochter, Engelke Wiberg mit gemal, Fritz Wiberg, 1931. Photo: Privat

 

 

Hans Rasmus Malling-Johan Hansen wurde am 5. September im Jahre 1835 in Hunseby auf Lolland geboren. Sein Vater, zuerst Hilfslehrer an der Hunseby-Schule, wurde bald nach der Geburt seines ersten Sohnes erster Lehrer an der nahen Dorfschule, an der er drei Jahre lang wirkte. Als er plötzlich von dem damals grassierenden Typhus hinwegge­rafft wurde, trauerten ihm seine Frau und drei kleine Knaben nach. Malling-Hansen, der älteste der drei Knaben, war damals kaum vier Jahre alt. Schon als Kind war er sehr gelehrig: er interessierte sich für Mathematik und zeigte gute Anlagen zum Zeichnen. Nach der Konfir­mation kam er zu einem Maler in die Lehre; seine Wünsche hatten aber andere Richtungen; der geistliche Beruf war ihr Ziel. F.M. Knuth, der Lehnsgraf, nahm sich des jungen begabten Mannes an und bestritt seine Ausbildung zum Seminaristen auf dem Seminar zu Jonstrup, wo er im Jahre 1854 dimittiert wurde. Er erhielt den Charakter Egregie. Nachdem Malling-Hansen einige Jahre teils als Hilfslehrer an einer Schule in seiner Heimatgemeinde, teils als Hauslehrer gewirkt hatte, sandte ihn der Lehnsgraf nach Kopenhagen, damit er sich für das Studi­um an der dortigen Hochschule vorbereiten konnte. Nach einer dreijäh­rigen privaten Vorbereitungszeit wurde er Student mit dem ersten Cha­rakter, worauf er mit dem theologischen Studium anfing. Malling-Hansen fiel es auf die Dauer schwer, die gütige und treue Unterstützung des Lehnsgrafen zu genießen; er bewarb sich deshalb um eine vakante Leh­rer-Stellung an der königlichen Taubstummenanstalt, wo er einige Jahre als solcher wirkte. Später kam er auf das Regen und bereitete sich weiter zum Amtsexamen vor. Wieder wurde das begonnene Studium durch seine Anstellung als Lehrer, später als Direktor der Taubstummenan­stalt in Schleswig (in den Jahren 1862-64) unterbrochen.

 

Die Kriegsbegebenheiten vertrieben Malling-Hansen aus Schleswig; er setzte das unterbrochene Studium fort, das er mit dem Amtsexamen im Jahre 1865 abschloß. Ungefähr zu derselben Zeit wurde er als Direktor an die königliche Taubstummenanstalt in Kopenhagen berufen.    In dieser Tätigkeit erwarb er sich große Verdienste um den Taubstummenunter­richt, denn ihm ist es im wesentlichen zu verdanken, daß in Dänemark die Sprachmethode statt der bisherigen Zeichenmethode eingeführt wur­de.

 

Während seiner Beschäftigung mit der Ausarbeitung des Handalphabets für die Taubstummen machte er die Beobachtung, daß man durch das "Sprechen" mit den Fingern ungefähr 12 Lautzeichen in einer Sekunde wiedergeben konnte, während man mit der gewöhnlichen Schrift nur unge­fähr vier Lautzeichen in der Sekunde zu Papier bringen kann. Diese Beobachtung brachte ihn auf den Gedanken, daß es möglich sein müßte, mit Hilfe einer Maschine und der Bewegung der Finger die Gestaltung der Schriftzeichen mit derselben Schnelligkeit zu vollführen, wie dies bei der Zeichen­verständigung der Taubstummen der Fall ist. Es war bisher schwierig, den genauen Termin festzustellen, wann bei Malling-­Hansen die erste Idee einer Schreibkugel feste Form angenommen hatte. Den unermüdlichen Nachforschungen der noch lebenden Tochter von Mal­ling-Hansen, die ebenfalls dem Lehrerberuf angehört, Frau Engelke Wi­berg, ist es gelungen, darüber folgendes einwandfrei festzustellen.

 

Der Lehnsgraf, Frederik Marcus Knuth.
Johan Alfred Heiberg, 1896. Photo: Privat
Rasmus Malling-Hansen, 1860. Photo: Privat

 

 

Ein Bruder ihrer Mutter, Probst J. Heiberg, legte die auf die Er­findung der Schreibkugel bezüglichen Feststellungen wie folgt fest:

 

Im April 1865 verließ der Direktor und Professor S. Heiberg (ein Großvater von Frau Engelke Wiberg) die Taubstummenanstalt und Malling­Hansen wurde ihr neuer Direktor. "Einige Monate wohnte ich (J. Hei­berg) bei ihm und ich erinnere mich, daß er schon zu dieser Zeit seine freien Stunden dem Experimentieren mit der Schreibkugel widmete. Malling-Hansen hatte sich eine Halbkugel aus Porzellan beschafft und de­ren Oberfläche mit schwarzen Buchstabenzeichen versehen. Auf seinen Wunsch diktierte ich ihm einige Sätze, während Malling-Hansen uner­müdlich bemüht war, die gesprochenen Buchstaben so schnell als möglich auf der markierten Porzellan-Halbkugel zu treffen. Über diese Übungen wurden genaue Aufzeichnungen gemacht, um daraus die richtige Lage der Buchstaben nach und nach festzustellen. Von der Einrichtung und Ver­fertigung der Schreibkugel selbst, die von einem damals bekannten me­chanischen Etablissement vorgenommen wurde, hatte ich keinen klaren Begriff."

 

Aus den Tagebuchaufzeichnungen von J. Heiberg, des Onkels von Frau Engelke Wiberg, geht hervor, daß Malling-Hansens Schriftkugel­experi­mente in das Jahr 1865 fallen.

 

Das Jahr 1865 kann demnach einwandfrei als das Geburtsjahr der Malling-Hansenschen Schreibkugel angesehen werden, wie dies auch ver­schiedentlich in der Literatur (so u.a. auch bei Martin) angegeben ist.

 

Die Entstehung eines fertigkonstruierten Modells ist aber aller Wahrscheinlichkeit nach in den Winter 1867-1868 zu verlegen. Öffent­lich bekannt wurden Idee und Ausführung aber erst im Jahre 1870, nachdem Malling-Hansen ein Patent auf seine Schreibkugel genommen hatte. Die "dänische Schreibkugel", wie sie später genannt wurde, ist im Jahre 1870 als "Sphère écrivante" auch in Frankreich geschützt und später mit geringem Erfolg vertrieben worden. In Amerika wurde sie im April des Jahres 1872 patentamtlich eingetragen. Diese Maschine be­stand aus zwei konzentrischen Halbkugelschalen und hatte davon ihren Namen. Die Typenstangen (Typenstäbe oder Buchstabenstempel) waren ra­dienförmig nach einem gemeinschaftlichen Zentrum gestellt. Auf der oberen Seite der Kugelfläche waren die Tasten der Typenstangen ange­ordnet. Im Zentrum der Kugel wurde das Papier auf einen beweglichen Zylinder gelegt, der sich mittels elektrischen Stromes durch einen Elektromagneten jedesmal ein wenig vorwärtsschob, wenn man eine Taste herunterdrückte. Die Typenstangen waren in Spiralfedern angebracht, so daß sie nach jedem Niederdruck automatisch in ihre Ruhelage zurückbe­fördert wurden.

 

Um zu zeigen, weshalb die Kugelfläche vorgezogen ist, schreibt Pa­stor Malling-Hansen in seinem Patentgesuch: "Da alle Stempel dieselbe Länge und einen gleich langen Weg nach dem gemeinschaftlichen Punkt, den sie treffen müssen, zu durchlaufen haben, ist es nötig, die Ober­flächen der Stempelköpfe (Tasten) natürlicherweise auf einer Halbkugel unterzubringen. Hiermit wird es möglich, die Stempel mit einer sehr großen Schnelligkeit anzuschlagen; sie haben jedenfalls eine für die Finger zum Anschlag viel bequemere Lage als wenn sie auf einer ebenen Fläche angebracht wären".

 

Die erste Model, 1870

 

 

In Verfolg seiner weiteren Arbeiten an dieser Maschine gab Malling-Hansen die elektrische Bewegungsmethode auf und konstruierte eine neue Schreibmaschine, bei der der sogenannte "Wagen", der das Papier trug, durch die Kraft des Anschlags um eine Zahnradzacke vorgedrückt wurde.

 

Die "dänische Schreibkugel" wurde auf fast allen Ausstellungen, auf denen sie gezeigt wurde, lobend erwähnt und ausgezeichnet. So im Jahre 1869 in Altona, 1872 in Kopenhagen und 1873 in Wien. Auf der Weltaus­stellung des Jahres 1878 in Paris erhielt eine inzwischen noch weiter verbesserte Schreibmaschine die goldene Medaille. In Dänemark selbst erhielt Malling-Hansen als Anerkennung für diese Leistung die goldene Verdienstmedaille.

 

 

Das verbesserte Modell, das dann in der Folge auch verstärkten Eingang in die Praxis fand, kannte schon die Ein­färbung der Typen durch ein Farbband, während bis 1878 zur Einfärbung ein Kohlepapierblatt diente. Das Farbband wickelte sich automatisch ab. Die Schrift war klar und sauber. Beim Ab­druck schlugen die Typen des neuen Mo­dells gegen das in einen gewölbten Rah­men gespannte Papier, hinter welchem ein Amboß als Widerlager plaziert war.

 

                                             

 

Der Papierrahmen verschob sich nach jedem Abdruck um Buch­staben­breite, indem durch pendelnde Anordnung des Kugelsektors eine Schalt­klinke ausgelöst wur­de. Die Maschine war auch schon mit einem Glockenspiel zur Ankündigung des Zeilenschlusses versehen. Die urspünglichen Modelle hatten 52 Tasten, erhielten aber später deren 54.

 

 

Eine der ersten ausführlichen Beschreibungen der von Malling-Hansen erfundenen Kugelschreibmaschinen ist aus der Feder von Professor C. Holten in Kopenhagen am 30. Oktober 1870 in der "Illustretet Tidende" erschienen.

 

Malling-Hansens Tachygraph genannte elektrische Schreibmaschine erhielt am 23.August 1973 ein preußisches Patent.

 

Im Jahre 1880 nahm Hansen ein Patent, welches gestattete, drei Buchstaben auf einmal zu schreiben. Die Schreibkugel war demnach die erste Silbenschreibmaschine.

 

Noch bevor die ersten Remington-Schreibmaschinen nach Europa kamen, waren die "Schreibkugeln" schon mehrfach in praktischem Gebrauch. Einer eigenartigen Verwendung wurden sie durch den Kopenhagener Buchdruckerei­besitzer C.  Ferslew zugeführt. Ferslew, ein Gönner und prak­tischer Förderer der seit 1871 in Aufschwung kommenden Setzmaschinen des aus Kassel gebürtigen Kaufmannes Charles Kastenbein, hatte 1881 zehn Setz- und 17 Ablegemaschinen Kastenbeinscher Konstruktion in seinem Betriebe in Tätigkeit. Damit waren damals zum erstenmal so viele Setzmaschinen eines Systems in einer Druckerei in Anwendung; sie wurden ausschließlich von Mädchen unter Anleitung einer Direktrice bedient. Diese Bezugnahme auf die befriedigenden Erfolge der ersten Setzmaschine ist hier aus dem Grunde angebracht, weil hier die Setz­maschine als Schrittmacherin für die Schreibmaschine zum erstenmal augenfällig in die Erscheinung tritt: Ferslew war nämlich der erste Buchdruckereibesitzer, der den Wert guter Manuskripte für die Setzmaschine erkannte;

 

er ließ alle Manuskripte mit der Malling-Hansenschen Schreibkugel ins Reine übertragen, besonders wohl wegen der Verwendung von Nichtbuchdruckern an den Setzmaschinen, denen so ein ununterbro­chenes Absetzen der Texte möglich gemacht werden sollte (Otto Höhne, Geschichte der Setzmaschinen, Berlin 1926).

 

 

Noch eine andere praktische Verwendung war der Schreibkugel be­schieden. Die Nordische Telegraphen-Compagnie hatte eine größere An­zahl von Schreib­kugeln in ihren Telegraphensälen zur Aufstellung ge­bracht, mit deren Hilfe die Morsezeichen der Telegraphenstreifen in die übliche, für jedermann lesbare Schreibschrift übertragen wurden. Bei diesen für den Telegraphen­dienst bestimmten Schreibkugeln war der Papierträger durch eine Messing­rolle mit abwickelbaren Papierstreifen ersetzt.

 

Malling-Hansen ist auch der Erfinder eines "Xerographie" genannten Vervielfältigungsverfahrens, eines Trockendruckes, der als Vorläufer der Hektographie dienen konnte.

 

Auch seine neben den praktischen Erfindungsarbeiten einhergehenden Untersuchungen erregten die Aufmerksamkeit der Gelehrtenwelt.

 

Am 27. September 1890 starb Malling-Hansen als Direktor der könig­lichen Taubstummenanstalt in Kopenhagen an einem Herzschlag. Die Ar­beit eines unermüdlichen und rastlos tätigen hochbegabten Mannes war zu Ende. Mit seinem Tode hörten auch die von Malling-Hansen begonnenen wissen­schaftlichen Untersuchungen auf und es besteht wohl keine Aus­sicht, daß sie von neuem aufgenommen werden.

 

 

Dagegen ist später mehrfach versucht worden, das Konstruktions­prinzip der Schreibkugel neu aufleben zu lassen, so im Jahre 1880 von W. Dressler, der sich seine Schreibkugel-Umkonstruktion durch das Deutsche Reichspatent Nr. 16716 schützen ließ und 1896 von Professor Rudolf Schade, dem für eine auf dem gleichen Prinzip beruhende Schnellschreibmaschine das DRP 100526 erteilt wurde. Nach dem Tode Malling-Hansens wurde seine etwas veränderte Schreibkugel von einem Wiener Konsortium hergestellt, deren Erzeugnisse aber keinen großen Verkauf erreichten, da ihre Preise zu hohe waren. Es wurde für das elektrische Modell ein Preis von 600 und für das ursprüngliche Modell ein solcher von 300 Gulden verlangt. Der Preis der Malling-Hansenschen Schreibkugeln betrug für das Modell mit dem kleinen Papierwagen 450 Mk., für welchen Betrag auch die inzwischen langsam nach Europa kom­menden Remington-Schreibmaschinen angeboten wurden.

 

 

 

The porcelain writing ball

The black porcelain writing ball that was sold in Denmark in 2006. Copyright: Flavio Mantelli
Mr Mantelli also has this beautiful writing ball in his collection. An 1878 model with colour ribbon. Copyright: Flavio Mantelli

By Flavio Mantelli and Sverre Avnskog

Article published in ETCetera No. 78/June 2007/3

 

A debate on who should be considered the real inventor of the typewriter is something that was born with typewriter collecting (if not earlier) and keeps on running today. Different inventors from different countries made different contributionsin the very early days of typewriter history, making it therefore very hard to address only one of them as “the” inventor of the typewriter. However, what is generally accepted as a fact is that the first mass-produced typewriter is the Malling Hansen writing ball. What most people don’t know is that at one point in history, Rasmus Malling Hansen was doubted to be the actual inventor of the machine bearing his name. In fact, in the 1920s a Danish professor set forth false allegations that Malling Hansen was not the real inventor of the writing ball, but had stolen his idea from an older Danish inventor. This is when one of Hansen’s daughters, Johanne Agerskov, stepped in and decided to make some very thorough investigations on the matter and gain actual information on her father’s invention. Luckily, she later published her findings in a 1924 book entitled Hvem var Skrivekuglens Opfinder? (Who was the inventor of the writing ball?). In her book she tells that her father was already working with his idea for the writing ball in 1865, and that he had made a porcelain ball which he used for the purpose of working out the best placement of the letters. He tested different arrangements and tried to write a text as fast as he could, while his brother-in-law, Johan A. Heiberg, took the time. It became therefore very clear that Malling Hansen was indeed the original inventor of the writing ball, and that the idea was completely his own! Mr. Heiberg later confirmed this story to Mrs. Agerskov, by consulting his diary. He lived in the Malling-Hansen home for a period in 1865.

 

Until last year there was only one porcelain ball known, a white model treasured in the Royal Scandinavia Museum. Luckily, in 2006 another one, this time painted black, showed up at auction in Denmark and is now a splendid highlight in the Mantelli collection of Italy.

 

Both these porcelain writing balls have 36 “keys” (indentations) with lowercase letters and punctuation only; this is quite interesting, because Hansen used lowercase letters only in the very beginning forhis first prototypes, while already with his very first production model of 1870 (which looked like a wood case with typing ball on top) he was using the capital letters instead. Nevertheless, it is hard to tell if these two porcelain balls known are those 1865 developmental models described in Mrs. Agerskov’s books, because it is speculated that Hansen also made practice models to give to the institutions he regarded as potential customers. Moreover, although Hansen’sfirst working model of 1870 had capital letters on the keytops, all the letters written with Hansen’s writing balls dated from 1870 to 1871 that we have today are written with lowercase letters. Last but not least, the patent drawings of 1872 depict an arrangement of keytops on the writing ball that is identical to that of the porcelain balls. Obviously, the keyboard of the writing ball underwent a constant development during the years: the first model had only 24 keys—with only the lower-case letters, and without keys for punctuation. The shape of the writing ball remained the same, but increased in size, to make space for 36 and later 54 keys on the last models. Given all this information, the Royal Scandinavia Museum therefore claims their porcelain ball should be from 1871; however, it is hard to date these inventor’s models precisely. The specimen they treasure seems actually to be an exhibition piece, while the black model recently rediscovered seems to have been heavily used. The manager of the Royal Scandinavia was very helpful in finding other information on the porcelain balls as well: it seems like these porcelain balls were produced at the factory called “Aluminia Fajance.” “Fajance” is a special form of porcelain; “Aluminia Fajance” had great success with its products, and bought the old royal porcelain factory, “Royal Copenhagen,” in 1884. There are still investigations to be made on the matter of the keyboard of the writing ball, and for those readers who wish to have other insights into Hansen’s developmentof his writing machines, we suggest visiting the web site of the Rasmus Malling Hansen Society at www.malling-hansen.

 

 

This is the letter that Malling-Hansen's brother-in-law, Johan Alfred Heiberg, sent to RMH's daughter, Johanne Agerskov, to tell about the events in 1865. Copyright: Private
Johan Alfred Heiberg also sent a second letter to Mrs Agerskov where he confirmed that the information in the first letter was not based upon his memories, but that he has consulted his old diary notes, written in 1865. Copyright: Private

Rasmus Malling-Hansen about the writing ball

Below is a text about the writing ball, written on the writing ball, scanned from the original document. The text is not dated, and not signed, but is probably written by Malling-hansen himself. This very unique document was scanned from the collection of the family after Malling-Hansen's daughter Emma Malling-Hansen, married Mathiesen.