Lectures by Malling-Hansen

Rasmus Malling-Hansen fotografert i 1883, et år før han holdt sitt foredrag ved den store internasjonale legekongressen i Kjøbenhavn. Foto: Det Kongelige Bibliotek

Rasmus Malling-Hansen opptrådte offentlig ved flere tilfeller. Allerede i 1872 var han en aktiv deltager ved "Abnormeskolemøtet" i København, som ble arrangert i forbindelse med Industriutstillingen samme sted, og ved tilsvarende møte i Stockholm 1876 ble han valgt til ordstyrer. Høsten 1884 holdt Malling-Hansen et foredrag ved den store Legekongressen i København, der han presenterte sine undersøkelser av barns vekst i perioder. Foredraget ble holdt på tysk for en forsamling av svært anerkjente europeiske leger og vitenskapsmenn, med Louis Pasteur i spissen, og det vakte berettiget internasjonal oppmerksomhet. Dette foredraget kjenner vi i sin helhet, da det ble utgitt i bokform samme året. Det finnes foreløbig kun i tysk utgave, men vi håper å få det oversatt til dansk og engelsk innen rimelig tid.

 

I 1890 hadde Malling-Hansen en lang sykdomsperiode p. g. a. hjerteproblemer, og han var ikke i arbeid igjen før våren 1890. I slutten av sommerferien var han i offentlighetens søkelys igjen, først som en av initiativtagerne til den store 100 års feiringen av Jonstrup Statsseminarium, og ikke mange dager etter, holdt han et foredrag ved det store nordiske lærermøtet i København som samlet over 5000 lærere fra hele Norden. Den offisielle Jonstrup-festen fant egentlig sted 25. juli, men da det ikke var lagt til rette for deltagelse for tidligere elever, dannet Malling-Hansen, sammen med noen andre gamle Jonstrup'er en alternativ festkomite, og inviterte til Jonstrup-fest den 4. august - og flere hundre gamle elever fulgte oppfordringen og sluttet opp om jubileumsfesten. Malling-Hansen skildrer i et brev til en gammel venn fra denne perioden, hvordan de ville ankomme Jonstrup masjerende, ledet an av musikanter fra Gardemusikken. Det ble avholdt en jubileumssammenkomst i Jonstrups lokaler, og etter retur til København med tog, ble det arrangert festmiddag. Fruene hadde også adgang både til festen og middagen. En fotograf var også tilstede, men det har ennå ikke lyktes oss å spore opp noen av bildene fra høytideligheten. Malling-Hansen holdt festtalen for anledningen, og talen er referert i Jonstrup-boken fra 1928.

 

Noen få dager etter Jonstrup-jubileet, nærmere bestemt 8. august, holdt Malling-Hansen et foredrag om døvstummeundervisningen i Danmark ved det store nordiske lærermøtet i København. Dette skulle bli hans aller siste offentlige fremtreden, da han døde, bare 55 år gammel, drøyt en måned senere av et hjerteslag. Et alt for kort, men likevel så innholdsrikt og betydningsfullt liv var over.

 

 

Utdanningsreformator og menneskevenn

 

Rasmus Malling-Hansens foredrag ved abnormeskolemøtet i København 1872.

 

1800-tallet var tiden for de store pionerene innen undervisning og opplæring av barn med ulike utviklingshemninger. Hittil hadde de fleste av disse barna blitt bortgjemt i skam, og mange vansmektet under dårlige forhold i stor fattigdom. Men over hele Europa ble det tatt initiativer for å gi disse ulykkelig stilte barna opplæring, og forståelsen for at et fysisk handikap ikke nødvendigvis medførte at vedkommende var mentalt tilbakestående våknet blant mange humanistisk innstilte mennesker, som opprettet skoler og institusjoner i privat regi. Og at samfunnet visste å verdsette deres innsats, vistes tydelig ved at mange av dem mottok samfunnets høyeste utmerkelser og fortjenestemedaljer for sin innsats.

 

 

 

Tre meget markante skikkelser innen døveundervisningen i Danmark på 1800-tallet: Rasmus Malling-Hansen, 1835-1890. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Forstander ved de Kellerske anstalter: Johan Keller, 1834-1884. Copyright: Døvehistorisk Selskab
Forstander ved det kongelige Døvstummeinstitutt i Fredericia, Georg Jørgensen, -1904

 

 

Som alltid når nye prosjekter skal settes ut i livet var man i de første årene ofte prisgitt en viss prøving og feiling, og de forhold som preget samfunnet ellers, gjorde seg også selvfølgelig gjeldende på de nyopprettede skolene. Når man ser tilbake på den første undervisningen av handikappede barn, må man vokte seg vel for å bruke nåtidens kritiske briller når man vurderer resultatene under den spede begynnelsen. Fattigdom og sykdom var utbredt også i de private hjem, og det at forholdene på skolenes internater ofte kunne være kummerlige, med liten plass, lite fritid, mangelfullt kosthold og lite frisk luft, og som en følge av dette; høy dødelighet, skyldtes det mer en generell manglende forståelse for barns behov i hele samfunnet, enn det skyldtes at pionerskolenes ledere var spesielt lite forståelsesfulle, eller at de ønsket å tjene penger på sine skoler. Typisk for denne tiden var at barna ofte ble drevet alt for hardt, og man hadde generelt liten forståelse for deres behov for lek og fritid – de skulle kort å godt begynne å gjøre nytte for seg alt i ung alder. Man må heller ikke misforstå begrepsbruken som ble anvendt i disse første årene. Begreper som ”abnorm”, ”idiot” og ”åndssløv” hadde på ingen måte den odiøse klangen som de har i dag, men var ganske nøytrale begreper som anvendtes for å betegne ulike barns avvik fra det normale – uten at det dermed lå noe nedsettende i dem. Det har tydeligvis vært slik til alle tider at begreper som anvendes for å betegne et eller annet avvik fra det normale, etter en stund endrer meningsinnhold, og til slutt ender opp som nedsettende betegnelser som ingen vil ha sittende på seg. Når man leser hvordan de første pionerene innen undervisningen av barn med ulike utviklingshemninger omtalte de elevene de hadde satt seg fore å dra frem i lyset og gi opplæring, blir man slått av deres store omsorg og omtanke for dem som av forskjellige grunner falt utenfor det ordinære skolesystemet, og de fortjener i høy grad å bli omtalt med hedersbetegnelsen ”menneskevenner”.

 

 

Skolemøtet ble avholdt i forbindelse med den store Industri-, Jordbruks- og Kunstutstillingen i København i 1872. Både de Kellerske anstalter og Døvstummeinstituttet hadde elevarbeider utstilt, og Malling-Hansen hadde selv flere skrivekugler med på utstillingen. Illustrasjon fra "Illustreret Tidende".

 

 

Rasmus Malling-Hansen var i høy grad en av disse pionerene, og hans aller største fortjeneste som utdanningsreformator, var kanskje at han helt fra sine første år som forstander for det statlige Døvstummeinstituttet i København, arbeidet aktivt for å samordne de ulike instituttenes virksomheter, og få dem inn under en felles overordnet undervisningsplan. I København fantes det på Malling-Hansens tid to viktige institutter som drev undervisning av døve barn – det offentlige som han var leder av, og Kellers døveskoler, opprettet av Johan Keller, som i tillegg også drev opplæring av multihandicappede. Det var spesielt to problemer som gjorde seg gjeldende i forholdet mellom den offentlige og de private skolene, og det største var knyttet til den økonomiske siden av saken. Døvstummeinstituttet fikk en fast årlig støtte, mens de Kellerske skolene fikk økonomisk støtte basert på antallet elever. Dette førte etter Malling-Hansens mening til at det oppsto et visst konkurranseforhold mellom de to skolene, og han mente at Keller tok opp for mange elever til sin skole, og at mange av dem heller burde ha fått sin opplæring på Døvstummeinstituttet. I tillegg til dette var det problemer knyttet til elevenes kognitive evner og grad av hørselshemning, og i den forbindelsen også hvilket metodevalg den enkelte profiterte best på. På instituttet undervistes det etter den tradisjonelle tegnmetoden, der hver bokstav i alfabetet hadde sitt eget tegn, mens Keller underviste etter både denne metoden, og den mer moderne talemetoden, eller leppeavlesning uten bruk av tegn. Hver metode hadde sine tilhengere, som ofte kunne være ganske blinde for de fordelene som lå i den metoden de selv ikke gikk inn for. Malling-Hansen var her en utpreget pragmatiker, og innså at begge metodene hadde sin berettigelse for ulike grupper av elevene avhengig av deres hørsels- og kognitive evner. Verdt å merke seg er for øvrig at det fantes et tredje alternativ, som ingen ennå hadde fått øynene opp for, nemlig de døves eget tegnspråk, som skilte seg fra det ”offisielle” tegnspråket ved at tegnene ikke viste alfabetet, men ord og setninger, med en helt egen oppbygning og grammatikk. Først på et senere tidspunkt ble dette språket, som var de døves foretrukne, trukket inn i opplæringen av døve barn.

 

 

Det fantes to ulike typer tegnspråk som ble anvendt i undervisningen av døve: Det ene var håndtegn for hvert enkelt ord.
Det andre var tegn som viste hver bokstav i alfabetet. Copyright: Døvehistorsik Selskab

 

 

På Malling-Hansens initiativ, ble det i 1867 innført en organisering av undervisningen som ble omtalt som ”den danske deling”, og som var det første forsøket på å gi elevene en undervisning som var spesielt tilpasset deres evner og forutsetninger. Man ble enige om at de egentlige døvstumme – de som ikke hadde noen hørsel og som hadde vært døve hele sitt liv -  skulle undervises på det kongelige Døvstummeinstituttet etter den tradisjonelle tegnmetoden. Mens de uegentlige døvstumme – de som hadde en viss hørselsevne tilbake eller som ikke hadde vært døve hele sitt liv – skulle undervises i de Kellerske anstalter etter talemetoden. I tillegg skulle de Kellerske anstalter fortsette som før å undervise de som i tillegg til å være døve, også var mentalt tilbakestående. De skulle undervises etter tegnmetoden.

 

 

Rasmus Malling-Hansen holdt sitt foredrag ved det kongelige Døvstummeinstituttet, der han hadde sitt daglige virke. Copyright: Døvehistorisk Selskab
Johan Kellers private døveskole i Baldersgade. Malling-Hansen og Keller lå i et stadig konkurranseforhold med hverandre. Copyright: Døvehistorisk Selskab

 

 

I tillegg til å være en meget fremsynt reformator, sørget Malling-Hansen også for at forholdene de døve barna levde under bedret seg betraktelig under hans ledelse. Han sørget for at barnas arbeidsdager ble noe kortere, ved at den tiden de måtte arbeide i skolens verksteder ble forkortet, og han opprettet også en skolehage, der spesielt jentene fikk tilbringe en god del tid ute i frisk luft. Han var i tillegg meget opptatt av skolens ventilasjonssystem, og sørget for at inneklimaet ble betydelig forbedret, både med luftutskifting og arealutviding. I tillegg til dette endret hans skolens bespisningsreglement, og det var gjennom systematiske undersøkelser av barnas vektøkning og høydevekst for å undersøke om de fikk et tilstrekkelig godt ernæringsgrunnlag, at han gjorde sine banebrytende oppdagelser av at de ikke vokste jevnt og trutt gjennom hele året, men at veksten og vektøkningen gikk i sykluser gjennom hele året, etter et spesielt mønster. Som et meget godt resultat av Malling-Hansens bestrebelser på å gjøre vilkårene barna levde under kan nevnes at på slutten av hans tid som forstander var dødeligheten blant barna på Instituttet lavere enn i samfunnet for øvrig.

 

 

 

På Instituttets brevpapir skrev Malling-Hansen i 1872 hva som ser ut til å være en huskeliste til utstillingen.
I dette brevet til sin mor, beklager Malling-Hansen seg over at elevarbeidene fra de Kellerske anstalter ble forfordelt i forhold til Instituttets, som han mener ikke sto noe tilbake for deres arbeider i kvalitet. Han mener prisene må ha blitt utdelt etter loddtrekningsmetoden.

 

 

Syv år etter at Rasmus Malling-Hansen overtok posten som forstander ved det kongelige Døvstummeinstituttet i København, mødtes representanter for Nordens ”abnormeskoler” til "Det første nordiske Lærermøde for Blinde-Døvstumme- og Aandssvageskolerne i Damark, Norge, Sverige og Finland". Møtet ble avholdt i uken 25. til 29. juni, og falt sammen med den store Kunst- Jordbruks- og Industriutstillingen i København, og Malling-Hansen var en meget sentral aktør både på skolemøtet og utstillingen. Man kan lese om forhandlingene på møtene i "Nordisk Tidsskrift for Blinde,- Døvsumme og Idiotskolen", som hadde rikholdige referater fra alt som foregikk, og en setning fra forstander Johan Kellers foredrag "Have vi blot tilnærmelsesvis naaet Maalet" fra torsdagsmøtet synes jeg betegner meget godt den ånd som preget deltagerne:

 

”Her var altsaa i Norden fuldt op af Arbeide naar Menneskehedens Pligter mod den Aandssvage nogenlunde skulde skee Fyldest, og idet Taleren henviste til sine Skrifter og Bladartikler om denne Sag, udtalte han det Haab, at dette Møde yderligere vilde virke til i Nordens Lande, at vække Bevidsdheden om hvilke Offre, vore ulykkeligt stillede Medmennesker endnu krævede af Samfundet som en nogenlunde Erstatning for de tilsyneladende af Skjæbnen, men i Virkelighed ved Samfundets Brøst dem paaførte Savn.”

 

 

Direktør Ossian Borg ved Manillaskolen ble av Gehejmeetatsraad Trap foreslått til møtets dirigent, og det ble vedtatt ved akklamasjon
Forstander ved Læronstalten før Døvstumma i Åbo og senere biskop i Poroo, Carl Henrik Alopæus
Forstander ved Døvstummeinstituttet i Kristiania(Oslo), Frederik Glad Balchen
Begge de avbildede døveskolene ble opprettet som et resultat av forslag fra Malling-Hansen. Over: Det kgl Døvstummeinstitutt i Fredericia, etablert i 1881.
Og her ses Døveskolen i Nyborg, opprettet i 1891 etter forslag fra kommisjonen av 1888,der Malling-Hansen var den førende kraft. Foto: Døvehistorisk Selskab

 

 

Herfra sakser jeg også referatet av den aller første av Rasmus Malling-Hansens offentlige taler som er bevart. Han var i 1872 blitt omtrent 37 år – en meget ung alder for en mann med hans posisjon; forstander og prest ved Danmarks eneste offentlige døvstummeinstitutt. Men han hadde allerede rukket å gjøre seg bemerket på mange forskjellige områder, ikke minst som oppfinner av verdens aller første kommersielt produserte skrivemaskin: Skrivekuglen, og nøt allerede stor respekt i kretsen av ”abnormeskolelærere”. Og da deltagerne bestemte at de ville nedsette en nordisk komite for å utarbeide et fingeralfabet og tegnspråk som skulle være felles for hele Norden, var han nærmest å regne som en selvskreven deltager, og han ble foreslått sammen med direktør Borg, pastor Alopæus og forstander Balchen i Kristiania - alle sentrale aktører i døvstummemiljøet. Deltagerne fra hele Norden tilbragte også en dag ute på det kongelige Døvstummeinstituttet, og de fikk blant annet overvære Malling-Hansen idet han eksaminerte skolens avgangsklassen ved hjelp av talemetoden; klassen hadde fått så godt som hele sin opplæring og undervisning ved hjelp av denne metoden, og tilhørerne fikk til fulle erfare at Malling-Hansen på ingen måte var stivnet i fortidens metoder, men meget tidlig tok i bruk de mest moderne metodene - men som sagt; uten å være noen fanatiker hverken på tegnmetodens eller talemetodens vegne. Man fikk også besiktige skolens verksteder og overvære undervisningen i andre klasser, og Malling-Hansen holdt et foredrag om det emnet som på dette tidspunket opptatte ham sterkest, undervisningen av de uegentlige og egentlige døvstumme etter forskjellige metoder, og i hver sine klasser. Dessverre er referatet relativt kort og saklig, og her er ikke noe spor av Malling-Hansens rike evne til å krydre sine foredrag med dagligdagse hendelser og humor, som vi kjenner f eks fra foredraget på det store lørermøtet i 1890.

 

 

Malling-Hansen stilte ut flere av sine skrivekuglemodeller ved utstillingen i 1872. Her ses den aller første, som ble presentert offentlig i september 1870. Foto: Sverre Avnskog
Malling-Hansen ble belønnet med første medalje for sin oppfinnelse av skrivekuglen. Foto: Sverre Avnskog
Den danske kongen, Christian IX delte ut medaljer og diplomer til prisvinnerne

 

 

     ”Fredagen den 28de Juni Kl. 9 om Formiddagen mødtes man paa det Kgl. Døvstummeinstitut, hvor man overværede Undervisningen i de forskjellige Klasser. Forstander Pastor R. Malling Hansen holdt et foredrag ”Om Sondringen mellem egentlige og uegentlige Døvstumme”; Hovedindholdet heraf var:

     I næsten alle Udlandets Døvstumme-Anstalter undervises egentlige og uegentlige Døvstumme sammen gjennem alle Klasserne. Denne Sammenblanding er til stor Skade for den hele Døvstumme-Underviisning. De uegentlige Døvstumme, oftest ¼ til 1/3 af Elevantallet i en Klasse, kunne tale inden de komme i Anstalten, eller lære det ret hurtigt; de der have mistet Hørelsen efter hjemme at have lært at tale, møde i Anstalten med en Aandsudvikling, som er langt forud for den egentlige Døvstummes; intet Under altsaa at Læreren stærkt fristes til især at give sig af med sin Classes uegentlige Døvstumme og forsømme de andre. Besøg i Udlandets Instituter have ofte viist med hvilken Ukyndighed navnlig Taleunderviisningen drives i saadanne blandede Classer; men hvor lidet Læseren end kjenne til Taleorganerne, eller til sit Sprogs Lyd og deres Tilblivelsesmaade, og hvor ubehjælpsom og resultatløs derfor end hans Taleunderviisning er ligeoverfor de aødeles døve og stumme Børn, hans Klasse tager sig dog godt du for den mindre kyndige Besøgende, han har jo kun uegentlige Døvstumme at præsentere. – Den samvittighedsfulde Lærer kan vanskelig undgaae at komme til den modsatte Yderlighed, den at maatte lade sin Klasses langt fremmeligere uegentlige Døvstumme gaae for langsomt fremad, for at kunne faae de egentlige Døvstumme med under den hele fremadskridende Underviisning. – Fællesunderviisningen er altsaa enten til Tab for den uegentlig Døvstumme eller ogsaa for den egentlige Døvstumme, der bør da sondres imellem dem, de uegentlige Døvstumme undervises for sig, de egentlige Døvstuue for sig. Her hos os har en saadan Sondering fundet Sted siden 1867, de uegentlige Døvstumme indsættes til Underviisning i Hr. Forstander Kellers Døvstumme-Anstalt, medens det Kgl. Døvstumme-Institut kun underviser Børn, der ere aldeles døve og stumme.”

 

 

 

Skolemøtet i 1872 ble referert i Tidsskrift for Blinde- Døvstumme og Idiotskolen
RMH hodt også et innlegg om hvordan hviledagene artet seg for elevene ved Det kgl Døvstummeinstituttet
Kommisjonen av 1888 avga sin innstilling året etter.
Her er samtlige underskrivere av kommisjonens forslag, som ble vedtatt av riksforsamlingen uten store endringer

 

 

Slik talte altså Malling-Hansen på et tidlig stadium i hans undervisningskarriere. Men han stanset på ingen måte sitt reformarbeide der. Malling-Hansen fortsatte sitt utrettelige arbeid for å samordne undervisningen av de døvstumme gjennom hele sin tid som forstander frem til sin brå død i 1890. På hans forslag ble i 1880 opprettet nok et offentlig døvstummeinstitutt i Fredricia, som utelukkende drev undervisning etter talemetoden, og i 1890 ble de forslagene han som deltager i en offentlig utnevnt kommisjon for samordning av døvstumme-undervisningen i Danmark hadde ført i pennen, nesten uten unntak vedtatt, og det siste steget var dermed tatt i Malling-Hansens levetid for at samtlige døveskoler i Danmark skulle bli underlagt offentlig styring. De Kellerske anstaltene ble nå helt og holdent overtatt av staten, og Fredericia ble omgjort til en forskole, der alle døve barn ble innkalt til den første undervisningen, der deres evner ble kartlagt, og de ble deretter overflyttet til den skole eller det institutt som underviste etter de metodene som de best ville profitere på. Det Malling-Hansen hadde kjempet for hele sitt liv, at det ikke måtte eksistere et uhensiktsmessig konkurranseforhold mellom de private og offenlige skolene var derved oppnådd, og de siste hindringene ryddet av veien for at de døve barnas interesser og behov skulle være avgjørende for hvilken undervisning de skulle få.

 

 

 

Oslo, 26.09.09

 

Sverre Avnskog

 

Det andre nordiske møtet for "abnormeskolene" i 1876

Dette bilder er muligens tatt i samme periode som møtet i Stockholm fant sted. RMH er klippet ut fra et gruppebilde, og det skulle vært meget interessant å se resten av bildet. Copyright: Privat

I 1876 fant Rasmus Malling-Hansens neste kjente offentlige fremtreden sted. RMH befant seg sommeren det året i Stockholm, som deltager ved det andre nordiske skolemøtet for ”abnormeskolene” eller spesialskolene, som vi ville ha kalt dem i dag. Mange vil muligens la seg sjokkere av den tidens betegnelser for ulike typer avvik fra det normale, men det er det absolutt ingen grunn til. Fra å ha hatt et ganske presist faglig innhold, endret mange av betegnelsene seg til å få en nedsettende betydning, og man måtte etter hvert gå bort fra dem, akkurat på samme måte som man i dag går bort fra enkelte begreper fordi de med tiden oppfattes som stigmatiserende og sjikanøse. Men i 1876 anvendte man altså uten å mene noe nedsettende med det uttrykk som abnorm, åndssløv og idiot. I dag ville uttrykk som psykisk utviklingshemmet, hørsels- eller synshemmet eller multihandikappet være mer dekkende for den elevgruppen møtet i 1876 omfattet. De elevene som ble kalt døvstumme, var også i realiteten bare meget sjelden stumme i den betydningen at de ikke kunne lære å frembringe lyder, men talte ofte ikke fordi de ikke kunne høre andres eller sin egen tale, og heller ikke hadde fått opplæring i talespråk. I dag ville betegnelsen døve eller hørselshemmede vært brukt om de elevene som ble undervist på døvstummeskolene.

 

I følge ”Tidsskrift for døvstumme-, synshemmede-, og idiotskolene” ankom de danske og svenske deltagerne Stockholm allerede dagen før møtets begynnelse, altså den 29. juli. Det Kongelige Døvstummeinstituttet i København var representert med fem lærere i tillegg til RMH. Det var i hvert fall hva RMH skrev i et brev til sin bror, Jørgen Hansen den 10. mai:

 

”DET ER NU AFGJORT AT DER SKAL VÄRE ET ABNORME-MÖDE I STOCKHOLM FRA 30 JUNI TIL 7 JULI. HERFRA REISER VEN TELIG JEG, JÖRGENSEN, STICHMANN, LASSEN, PETERSEN OG FRK. ALLEN DERTIL. DE ANDRE INSTITUTER HER SENDE ET TILSVARENDE ANTAL.”

 

Møtet var egentlig berammet til 1874, men ble utsatt først til 1875 og så til 1876. RMH var en meget fremstående person innen døvstummemiljøet og på det første fellesmøtet i den store festsalet på Sløjdskolan i Mester Samuelsgatan 36, ble han valgt til ordfører for døvstummeseksjonen, som talte absolutt flest deltagere. RMH ble sagt å ha en meget tillitvekkende fremtoning, meget myndig og besindig, og det var ganske naturlig at han ble valgt til ordfører, da den andre dominerende skikkelsen innen dette faget, Johan Keller var blitt valgt til president for møtet, det vil si at han ledet alle møtene som foregikk i plenum, hvilket ikke var så mange og de varte heller ikke så lenge. De to herrene hadde opp gjennom åene perioder både av god samarbeidsånd og konkurranseforhold, og det står nok ikke til å nekte at det skjulte seg en viss sjalusi da RMH skrev følgende til sin bror 10. juli – altså noen dager etter møtets slutt:

 

” – jeg havde den äre at blive valgt til ”ordförer” – dirigent ved dövstumme-sectionens sammenkomster, og havde den gläde at andre – og jeg selv med – opdagede at jeg havde et ikke ganske ringe talent til at udfylde en saadan post. det gav mig et meget BETYDELIGt arbeide, men jeg havde den gläde at vi gjennem en altid rolig og upersonlig debat naaede til ikke saa faa og meget gode resolutioner, der ville kunne blive til nytte for dövstummesagens udvikling. keller var formand for de meget faa og korte samlede möder. i dövstummeafdelingen var der over 80 medlemmer, og i den blinde kun 7 og i idioten 14.”

 

Men at RMH var meget velegnet som ordfører vitner de mange referatene i ”Den abnorme Skolans andra nordiska Lärarmöte” om: Han styrte deltagerne med sikker hånd, påtalte det dersom noen beveget seg utenfor dagsordenen, og kom med gode og dekkende oppsummeringer når han fornemmet at alle hadde fått sagt sitt og debattene nærmet seg slutten.

 

RMH holdt egentlig ikke noe foredrag ved møtet, men på avsluningsdagen fremførte han et referat med de konklusjonene møtene i døvstummeseksjonen var kommet frem til. Det kom tydeligvis ikke til noe særlig temperatur i møtene, om man skal tro RMHs mening, men ellers kunne det ofte føres temmelig hissige disputter mellom tilhengerne av de ulike metodene, og ofte foregikk ordskiftene i full offentlighet i dagspressen og man holdt seg ofte ikke tilbake fra å være temmelig direkte i sin ordbruk. Keller var visstnok ikke særlig populær blant personalet ved det offentlige døvstummeinstituttet i København, da de oppfattet ham som egenrådig og selvsentrert og mente han kun hadde sine egne private anstalter for øye i alt han foretok seg. (Som en liten kuriositet kan jeg fortelle at det ser ut som om en uskikkelig sjel i et anfall av vrede har stukket ut øynene på Keller på portrettet av ham fra abnormeskolemøtet. En tilfeldighet? Neppe.) Som en motvekt til Keller sto ofte RMH, som i alt han foretok seg talte de offentlige skolenes sak, og han satte seg tidlig det målet at alle døvstummeskolene burde bli statlige og underordnet en felles plan. Denne visjonen gikk også i oppfyllelse, da Keller døde så tidlig som i 1884, og med det forsvant en kraftfull talsmann for de private anstaltenes sak. Uansett hvordan man stiller seg til de ulike stridighetene, er det hevet over enhver tvil at Keller og RMH var de to drivende kreftene for utviklingen av døvstummeundervisningen i Danmark, og de var begge to meget begavede menn. Begge var teologer, og Keller var en virkelig ordets mester som skrev dikt og sanger, som ble fremført på møter og tilstelninger!

 

 

I Aftonbladet kunne man lese en notis som fortalte om ”Anmälda Resande den 1. Juli. Grand Hotel”. Der fremgår det at dette følget hadde kommet fra København: ”Fröknerna Heyn, Allen och Anderssen; Fru Andersen; Löjtnant Stichman; 1.ä lärarinnan Madsen; Direktör Keller med fru; Silverläraren Keller och Mathiesen; Pastor Hansen; Kapellmusikus Stockmar; Fil. Kand. Görgensen; Lärarne Larsen och Petersen; Fil. Kand. Wildau”. Man har tydeligvis ikke klart å få alle navnene korrekt, for den som står omtalt som Gørgensen, er RMHs kollega Georg Jørgensen, den senere forstanderen ved instituttet i Fredericia. Jeg mistenker også at han som blir kalt lærer Larsen i virkeligheten er Lassen, den senere inspektøren ved instituttet i København.
Abnormeskolemøtet ble omtalt hver dag i Aftonbladet. Etter første møtedagen sto følgende å lese: ”Abnorma skolans andra lärermöte. Til ordförande i första sktionen utsågs i gårdagens möte hr B. Malling, till vice ordförande hr Waage samt til sekreterare hrr Bergman och Hansen;..." Det var tydeligvis ikke så lett å få alle detaljene korrekt den gangen heller, for RMH omtales som B. Malling.
I følge notis i Aftonbladet, lørdag 1. juli bodde Malling-Hansen og følget på Grand Hotel i Stockholm. Foto fra 1901
Malling-Hansen
Georg Jørgensen
F. F. W. Stichman
Senere inspektør Lassen
Lærer P. Petersen
Frk Allen
Den offisielle deltagerlisten
Det finnes to gode kilder til dokumentasjon av det andre nordiske abnormeskolemøtet. Den ene er den offisielle rapporten fra møtet, utgitt på svensk i 1877.
Den ande gode kilden er 1876-utgaven av "Nordisk Tidsskrift for Blinde- Døvstumme- og Idiotskolen".
Det offisielle gruppefotografiet av deltagerne ved kongressen i 1876. Ser man nøyere etter vil man oppdage at det består av småbilder som er stiftet opp på en stor plate ved hjelp av knappenåler og så avfotografert. Originalen tilhører Døvehistorisk Selskab
I dette brevet til sin bror Jørgen Hansen, fortalte RMH om oppholdet i Stockholm. Han virker meget godt fornøyd både med seg selv som møteleder og med å ha fått forevise skrivekuglen til den svensk/norske kongen, Oscar II
Arrangementskomiteen for det andre skolemøtet for de nordiske "abnormeskolene" besto av (fra venstre): Ossian Borg, L. G. Lindstrøm, Victor Kramér, J. M. Lemchen, N. C. Kjellberg og O. v. Feilitzen. Fotoet er et utsnitt av et fellesfotografi satt sammen av portretter av alle møtesdeltagerne. Copyright: Døvehistorisk Selskab
Injvitasjon samt en del viktig informasjon til møtedeltagerne.
Fra den offiesielle rapporten fra møtet, "Den abnorma skolans andra nordiska lärarmöte i Stockholm 1876".
Abnormeskolemøtet i 1876 fant sted i lokalene til Sløjdskolan i Mäster Samuelsgatan 36. Den skiftet i 1879 navn til Teknisk Skola, og senere til Konstfackskolan. Foto fra 1950
På dette utsiktsbildet fra 1955 ser man mot Konstfackskolan omtrent midt på bildet. Man kan se at det foregår ombygninger i ytterkanten av bildet, og i 1959 ble også Konstfackskolan revet.
Programmet som ble utdelt til alle møtesdeltagerne
Som man kan se varte møtet fra 30. juni til og med 5. juli.
Forstander ved de Kellerske anstalter, Johan Keller, 1830-1884, ble valgt til kongressens president. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Til visepresident ble valgt forstander ved Åbo döfstumanstalt, pastor Carl Henrik Alopäus.
På åpningsmøtet ble opplest en hilsen til Congressen fra Geheime-Etatsraad Trap, Cabinetssecretair hos Kongen af Danmark og Chef for den danske abnorme Skolen, som var forhindret fra å delta pga forretninger.
Diskusjonene i de ulike seksjonene fulgte en liste med emner som en del av deltagerne hadde innlevert.
Slik så RMH ut på det store fellesbildet fra skolemøtet i 1876. Portretter av alle deltagerne ble stiftet opp på et stort stykke papir og så avfotografert. Copyright: Døvehistorisk Selskab

På møtets aller siste dag, onsdag den 5. juli 1876 fremførte RMH i kraft av å være ordstyrer for døvsummeseksjonen følgende referat fra seksjonens drøftelser:

”De Udtalelser, hvorom man enedes i Døvstummesektionen, vare følgende:

 

     Mødet formener, at de fornemste Hindringer for Døvstummeundervisningens Fremgang ere følgende: 1) Mangel paa dygtige Lærere og Forstandere; 2) Mangel paa Penge, hvilket har bevirket: at der er opprettet for faa Døvstummeanstater, at Lærerne ere for lavt lønnede, og at Elevantallet er for stort i Klasserne; 3) Mangel paa Love angaaende Døvstummesagen; 4) den unaturlige Forbindelse mellem Døvstumme- og Blindeinstituter.

    

     Alle Anstalter indenfor et Lands Omraade bør være ligestillede, særlig med Hensyn til bevilgede Pengemidler.[1] Hvor der findes Statsanstalter, bør disse være udstyrede saaledes, at de kunne være Mønsteranstalter med Hensyn til Underviisning, Lærerlønning og Pension.

    

     En Døvstummeanstalts Direction bør i Reglen helst bestaae af kun 3 Medlemmer, hos hvilke den fornødne Sagkundskab i alle pædagogiske Spørgsmaal maa findes repræsenteret. Directionen bør subordineres under Ecclesiastik-Departementet.

    

     Oprettelsen af  s æ r e g n e  Smaabørnskoler, Asylskoler, for døvstumme Børn, synes ikke at være nødvendig; derimod bør man stræbe hen til at kunne indkalde de Døvstumme med 7 Aars alderen, samt indrette Underviisning og Oplærelse i Anstalternes yngste Klasse paa lignende Maade som i Smaabørnskoler.[2]

 

     En Tale- og Tegnlinie bør ikke findes indenfor samme Institut,[3]

 

     Ved selve Underviisningen bør det naturlige Tegnsprog[4] baade i Tale- og Tegnmethoden kun være et Hjælpemiddel. Efter Talemethoden bør foruden de uegentlige Døvstumme, tillige den størst mulige Deel af de egentlige Døvstumme undervises.

    

     Gudstjenesten for Døvstumme bør gjøres saa høitidelig som mulig (helst talende Døvstumme for sig og ikke-talende for sig); Gudstjenesten maa ikke være for lang. Eleverne bør i Reglen ikke deltage i den, førend de mægte at opfatte den; indtil da bør der af Lærerne klasseviis eller afdelingsviis holdes de fornødne Andagtsøvelser.[5]

 

     Det bør ikke finde Sted, at nogetsomhelst døvstumt Barn bliver unddraget henigtsmæssig Oplærelse.  D e r f o r  bør der indføres Skoletvang for Døvstumme og  d e r f o r  bør det paalægges samtlige Landets Skolecommissioner eller dets Sognepræster[6] aarligt at indberette til Cultusministeriet om alle indenfor Distriktet eller Pastoratet værende Døvstumme (disse Indberetninger bør fra Ministeriet fordeles til de forskjellige Døvstummeanstalter); og  d e r f o r  bør Betalingen til Anstalterne for hver enkelt Elevs Underhold og Oplærelse udredes af Staten og Amtet (Landstinget) i Forening, naar vedkommende Forældre ere uformuende. Indtil den fulde Virkning af Skoletvangen har viist sig, bør ældre uoplærte Døvstumme kunne optages til Underviisning i en særegen Anstalt, der helst sondrer mellem begge Kjøn.

    

     Anstalterne bør efter Evne støtte den Døvstumme i hans Livsvirksomhed, dog væsentligst ved veiledende Raad og kun i Nødstilfelde ved direkte Hjælp; hertil bør Anstalterne søge at erholde de fornødne Pengemidler bevilgede.[7]

 

     Hver Anstalt bør tilstræbe at kunne afholde de fornødne Udgifter til Fortsættelsesskoler (1 à 2 Gange om Ugen) for konfirmerede Døvstumme.

    

     Mødet formener at de saakaldte Kirkefester bør holdes ved de særskilte Anstalter og udtaler at saadanne Sammenkomster vil kunne være til sand Velsignelse for de Døvstumme, saafremt man kan undgaae de Farer, som de letteligen kunne foraarsage.[8]

 

     Flere Punkter i Director Blomkvists ”Førslag till Døfstumbildningens ordnade i Sverige” fandt deres Besvarelse i det foran Opførte. Desuden behandlede og vedtog Møtet hans Side 2 Nr. 1 fremsatte Forslag: ”Døfstumanstalterna børa helst førläggas i utkanten af lämpliga städer.” [9] Tillige behandledes Side 2 Nr. 2 om Externat og Internat. Discussionen angaaende dette Punkt afsluttedes med en Henviisning til Mødets Protokol.

 

                                                                                                         R. Malling Hansen

                                                                                                Døvstummesektionens Ordstyrer

 

Fotnoter ved Sverre Avnskog:

 

[1]: Det er interessant å lese at man var opptatt av at de offentlige og private døvstummeinstituttene. Dette området var nemlig opphavet til et visst konkurranseforhold mellom Kellers private anstalter og det offentlig drevne Kongelige Døvstummeinstituttet i København der RMH var forstander. I perioder fikk nemlig Keller tildelt økonomiske ressurser pr antall elever, og RMH mente at dette førte til at de Kellerske anstaltene tok inn langt flere elever enn de var berettigede til, og at elever som ellers burde sogne til Det Kongelige Døvstummeinstituttet ble opptatt som elever ved de Kellerske Anstaltene. RMH var derfor tilhenger av at de Kellerske astaltene skulle få tildelt et fast beløp i støtte fra staten. Noen løsning på dette spørsmålet ble det ikke før på et langt senere tidspunkt.

[2]: Man må aldri glemme at lærerne innen denne tidens undervisningen av elever med ulike typer lærehemninger var sanne pionerer som utelukkende hadde det beste for deres elever for øye når de forsøkte å finne de beste løsningene for f eks de døve barna. Sett med våre dagers øyne vil vel de fleste mene at det må ha vært en alt for stor påkjenning for et 7 år gammelt døvt barn å bli fjernet fra sitt hjem for å bli plassert i en institusjon i en helt annen del av landet, og kanskje ikke fikk se igjen sine foreldre på mange år. Ikke alle familier hadde råd til å hente sine barn hjem i ferier. Dette forholdet må man dog se i lys av den tidens syn på barn generelt, og det er hevet over enhver tvil at deres kår i mange tilfeller var svært harde. Forståelsen for deres behov for å leke var ikke våknet ennå, og barna måtte meget tidlig bidra til familiens økonomi gjennom hardt arbeid mange timer pr dag. For en døv å få opplæring i å gjøre seg forstått ved hjelp av språk, og få opplæring i et yrke representerte selvsagt en enorm fremgang i vedkommendes muligheter til å opprettholde livet ved egne midler og ikke være en belastning for samfunnet, eller vansmekte i elendige kår resten av livet. Først på et langt senere tidspunkt, i takt med den generelle økede forståelsen for barns behov i hele samfunnet, har også undervisningen av de døve barna antatt mer humane former, hvor de kan fortsette å bo nær hjemmet.

[3]: RMH og Keller hadde også en stund et uavklart forhold til hva slags metode elevene med ulike grader av hørselshemning skulle få, men i 1867 ble de enige om en ordning som ble kalt for ”Den danske deling”. De delte elevene inn i to grupper; de egentlige og de uegentlige døvstumme. De egentlige var den gruppen elever som var 100% siden fødselen, mens de uegentlige døvstumme var dem som hadde en viss hørselsrest, eller som hadde vært hørende de første årene av sitt liv, og således hadde lært å tale på et tidligere tidspunkt. RMHs mening var at de egentlig døvstumme burde undervises etter den ”gamle” tegnmetoden, der hver bokstav hadde sitt tegn, mens de uegentlige døvstumme profiterte best av å bli undervist etter den mer moderne talemetoden, eller leppeavlesning. Etter avtalen fra 1867, undervistes de egentlige døvstumme ved Det Kongelige Døvstummeinstituttet etter tegnmetoden og de uegentlig døvstumme ved de Kellerske Anstalter etter talemetoden. I tillegg opprettholdt Keller undervisningen av de åndssvake døvstumme etter tegnmetoden. Det hadde vist seg meget uhensiktsmessig å blande metodene på en og samme anstalt, da det gjerne førte til at elevene seg i mellom gikk over til å bruke tegnmetoden, og ikke fikk trening i å tale.

[4]: Med ”det naturlige tegnspråket” antar jeg det menes det tegnspråket som har utviklet seg mellom de døvstumme, der hvert ord har et eget tegn, og språket har sin egen syntaks og grammatikk. I sitt fordrag ved det nordiske skolemøtet i 1890 fortalte RMH at dette var det foretrukne språket blant de døve, men at det måtte avlæres. I dag er det dette språket som har vunnet frem og som anvendes i opplæringen av døve, i kombinasjon med leppeavlesning.

[5]: I disse første årene i undervisningen av barn med ulike former for lærevansker, var det helt og holdent de lærde religiøse menn som var ansvarlige. Stort sett alle pionerene var høut utdannede teologer, og RMH var f eks både forstander og prest. At elevene derfor fikk opplæring i religion og deltok på gudstjenester var derfor å regne som en selvfølge. Man må sannsynligvis kunne si at opplærlingen av barn med ulike handikap hadde som motivasjon den kristne nestekjærlighetstanken, og troen på at hvert eneste individ uansett evner og utrustning var et Guds barn som fortjente å inkluderes i samfunnet og opplæres i å bli selvhjulpen og ikke avhengig av andre. Dette var et gigantisk skritt fremover i synet på mennesker med handikap, og mange barn som ellers ville ha blitt gjemt unna i skam og kanskje oppfattet som rammet av Guds straffedom, ble hjulpet frem til å få et verdig liv.

[6]: Legg merke til at man mente at sogneprestene også skulle være ansvarlig for å innrapportere døvstumme barn fra sitt sogn. Kirken hadde tydeligvis en mye større andel i samfunnslivet den gangen enn nå.

[7]: Så vidt jeg har forstått, fikk alle de døvstumme elevene yrkesopplæring, slik at de etter endt skolegang kunne gå rett inn i et yrke og tjene til livets opphold. Av en eller annen grunn ble visst veldig mange av guttene skomakere, men de fikk også opplæring i flere andre verksteder, og for jentene fantes det systuer.

[8]: Skal tro hva slags farer de døvstumme kunne forårsake på disse Kirkefestene? Når man leser referatet fra debatten i den offisielle rapporten virker det som om lærerne hadde en viss engstelse for hva en samling på 100-200 døvstumme uten kontroll av sin lærere kunne tenkes å finne på. Man bør kanskje erindre at blant de døvstumme fantes en del elever som var multihandikappede, og bl a var mentalt tilbakestående.    

[9]: Dette tok RMH hensyn til både da han forslo opprettelsen av et nytt døvstummeinstitutt i Fredericia i 1880, og da den kommisjonen han var medlem av, som skulle utarbeide en overordnet plan for den danske døvstummeundervisningen, forslo opprettelsen av et nytt døvstummeinstitutt, som endte opp i Nyborg. Man ønsket tydeligvis å holde de døvstumme vekk fra dårlig påvirkning i bykjernen, hva angår drikking og annet uvesen.

 

 

 

Congressen besøkte flere skoler i Stockholm, bl a 1. juli - Skolan för Sinneslöa Barn i Norrtullsgatan.
Samme dagen besøkte møtesdeltagerne Tyska skolan beliggende i samme gate.
Congressdeltagerne besøkte Manillaskolan både 30. juni og 4. juli og sistnevnte dato overvar de bl a "aftäckande af Manilla instituts stiftares Per Anton Borgs, bröstbild"
Stifteren av Manilla institutets sønn, Ossian Borg, 1812-1892, hilste congressen velkommen første dagen.
Ved Manilla institutet overvar møtesdeltagerne eksamen, og begge dagene ble dagen avsluttet med collation. Foto: Jørgen Malling Christensen
I brevet til sin bror den 10. juli skrev RMH: "jeg havde den äre at fremvise skrivekuglen for hans svenske majestät. han tiltalte mig i höj grad, forstod strax min maskine, udtalte sig särdeles smigrende om den. skrev selv med den og paa dansk." Ved møtet i døvstummeseksjonen halv ett til halv tre mandag 3. juli hadde RMH meldt forfall. Kanskje var det da han viste frem sin skrivekugle for kongen?
Kongen var ikke selv tilstede ved møtet på grunn av dødsfall i den nærmeste familien, men en hilsen fra ham ble opplest, og han donerte også 1000,- kroner til kongressen. Det skulle være interessant å vite hva som var foranledningen til at RMH fikk audiens hos Oscar II for å forevise ham sin skrivekugle! Det ville ikke forundre meg om RMH selv hadde en finger med i spiller, for han var utrolig dyktig til å drive PR for sine prosjekter.
Vi må nok anta at det var 1875 modellen av skrivekuglen RMH hadde med seg til Stockholm. Det var den aller første høye typen, men uten fargebånd. Slik så brevlogoen ut som RMH anvendte på sitt brevpapir i 1876. Senere utviklet RMH denne modellen videre og den fikk etter hvert både fargebånd og papirvalse.
MAnge elevarbeider og flere apparater til hjelp for elevene ble vist frem og demonstrert på kongressen. Ett av dem var Guldbergs skriveapparat.
RMHs skrivekugle ble også demonstrert - på Congressens siste dag. På bildet ses et eksemplar av 1875-modellen av skrivekuglen. Foto: Dieter Eberwein
Noen flere eksempler på Aftonbladets referater fra møtene, denne gangen fra avslutningsdagen, onsdag den 5. juli, referert dagen etter. Her er dessverre navnet blitt litt annerledes enn det skal være. Oppfinneren av skriveapparatet for blinde het Guldberg og ikke Guldbrand.
Og her har det visst godt helt i surr for jorurnalisten. Det var pastor Hansen som foreviste sin oppfinnelse, skrivekuglen, og i følge de andre referatene var det pastor Skavland, forstander ved instituttet i Trondheim som inviterte til det neste møtet i Norge. Man mente det ikke burde gå mer enn ca 5 år mellom hver kongress, men møtet i Kristiania ble ikke arrangert før i 1884 - uten RMHs tilstedeværelse.
RMHs fremvisning av skrivekuglen ble omtalt med noen linjer i den offisielle rapporten fra møtet.
Ved to tilfeller spiste congressdeltagerne sin middag på Hasselbacken, førsta gang den 1. juli, og andre gangen på congressens avslutningsdag, da man avsluttet møtevirksomheten med en collation på ærverdige Hasselbacken!
RMH må ha gjort et meget godt inntrykk på den svensk/norske kongen, Oscar II, for knapt tre måneder senere utnevnte kongen han til hederstittelen Ridder av Wasa ordenen! Ikke dårlig for en mann fra almuen! Over ses kongens utnevnelse og hans underskrift. Begge avfotograferinger: Jørgen Malling Christensen
Her ses et utsnitt av matrikkelen over dem som ble utnevnt til Riddere av Wasa i 1876! Som man kan se, ble RMH hedret den 26. september! Begge disse særdeles sjeldne dokumentene ble sporet opp i Sverige takket være et møysommelig detektivarbeide av Jørgen Malling Christensen

Rasmus Malling-Hansens reise og opphold i Stocholm sommeren 1876 artet seg nærmest som den reneste triumfferden for ham! Det må ha vært en meget tilfredsstillende anerkjennelse av ham fra hans kolleger at han ble valgt til døvstummeseksjonens ordfører, og en meget god opplevelse da han opplevde å beherske rollen så godt, både i egne og andres øyne. I tillegg fikk han altså audiens hos den svensk/norske kongen, og fikk vise frem sin velkjente oppfinnelse, vedens første kommersielt produserte hurtigskrivemaskin, og fikk meget anerkjennende ord fra ham. Og triumfen ble toppet da han siste dagen av congressen også fikk presentere sin oppfinnelse til deltagerne fra hele Nordens spesialskoler. Livet smilte virkelig til RMH disse dagene, da han befant seg ved høydepunktet av sin karriere som forstander, pedagog og oppfinner. Veien fremover syntes belagt med ventende suksesser. Men avstanden er ikke stor fra de store gleder og seire til de dypeste skuffelser og sorger. I avslutningen av sitt brev til sin bror fra den 10. juli skriver RMH:

 

”min elskelige cäthe havde haft det meget anstrengt under min fravärelse, da flere af de velsignede smaaputter havde faaet skaalkopper som afslutning paa skarlagensfeberen – haaber jeg. de ere dog alle oppe.”

 

 

Hjemme i København ventet nemlig RMHs gravide kone Cathrine Georgia, med deres syv døtre. Og ikke mange månedene etterpå ble RMH rammet av det hardeste slaget som kan ramme en mann: ved forløsningen av de to tvillingjentene hun bar på, klarte verken de eller hun seg – og RMH sto plutselig tilbake uten det kjæreste han eide. Brevet til broren er det siste brevet vi vet om fra året 1876. Skrev han ikke mer i sin dype sorg, eller har hans familie valgt å destruere hans sorgfulle brev? Sorg og glede følges ad hånd i hånd, og om RMH opplevde store gleder og stor anerkjennelse, så slapp han heller ikke unna sorgen.

 

 

Oslo 06.02.11

Sverre Avnskog

 

 

 

 

Malling-Hansens foredrag ved legekongressen i København i 1884

Fra åpningshøytideligheten ved den store legekongressen i København, 10. august 1884. Mannen på talerstolen ser ut til å være konkressens president, Peter Ludwig Panum, 1820-1885. Sittende til høyre på bildet ses den danske kongen, Christian IX, 1818-1906. Illustrasjon fra "Illustreret Tidende". I utgaven som ble utgitt 17/10 1884 skriver "Janus" dette om åpningshøytideligheten i "Illustreret Tidende": "Om Søndagen fandt Kongressens Aabningshøjtidelighed sted. Kongefamiljen var til Stede, desuden alle mulige Notabiliteter. Etter en smuk Kantate holdt Prof. Panum Hovedtalen paa Fransk. Pesteur, Virchow og Sir James takkede paa deres Landsmænds Vegne for den gjæstfri Modtagelse. Ved Mødets Slutning valgtes ved Akklamasjon Prof. Panum til til Kongressens Præsident, og synlig overrasket ved den Ære, der blev ham til Del, oplæste han en smukt formuleret Tak herfor af sit Manuskript."
Tittelbladet fra bokutgaven av Malling-Hansens foredrag ved kongressen i 1884. Dette eksemplaret har tilhørt en av Malling-Hansens døtre, Emma Mathiesen, 1869-1954. Copyright: Privat

I august 1884 var København åstedet for en stor medisinsk kongress, som samlet de mest prominente medisinske vitenskapsmennene fra Europa og USA, med franskmannen Louis Pasteur i spissen. Kongressen satte sitt store preg på Kjøbenhavn i uken 10.-16. august 1884 og daglige, fyldige referater ble presentart i alle hovedstadsavisene. Også Illustreret Tidende fulgte kongressen tett, og derfor finnes det heldigvis noen illustrasjoner fra de store begivenhetene under kongressen. 

 

Fra avisreferatet i "Nationaltidende" mandag aften 18. august vet vi at Malling-Hansen etter sitt foredrag delte ut ca 200 trykksaker på tysk, med tittelen "Tägliche Wägungen der 130 Zöglinge" med betegnelsen "Fragment II". Vi må vel også anta at selve foredraget ble holdt på tysk - da forsamlingen for en stor del besto av utenlandske leger. Malling-Hansen var ikke spesielt språkkyndig og behersket ikke engelsk. Ifølge avisreferatet skal "Fragment II" være mer omfattende enn selve foredraget, og det virker også rimelig, da det nok ville ta mer enn en time å lese det opp, samt forklare alle plansjene.

 

Foruten "Fragment II" finnes det også flere andre kilder til vår viten vedrørende omstendighene rundt Malling-Hansens foredrag. Tre brev som berører saken er bevart og i tillegg et referat som sto på trykk i "Nationaltidende" to dager etter kongressens slutt - et referat som i realiteten var skrevet av Malling-Hansen selv, uten at det blir oppgitt i avisen. Det første av brevene er fra 9. august, altså dagen før kongressen åpnet, og er stilet til Harald Hirschsprung, som var president for den pediatriske seksjonen under kongressen. De to andre brevene er fra henholdsvis 18. og 20. august og er skrevet til Malling-Hansens gode venn, Edgar Collin, som bl. a. var journalist i "Nationaltidende".

Malling-Hansens brev fra 9/8 1884 til Harald Hirschsprung, som var president for den pediatriske seksjonen ved kongressen.
Fra dette brevet vet vi at det var Hirschsprung som oppfordret Malling-Hansen til å holde sitt foredrag ved kongressen. Men RMH ytrykker sitt sterke ønske om å få tale ved et av hovedmøtene i stedet for å kun tale for deltagerne i den pediatriske seksjonen. Resultatet ble at pediatri- og hygieneseksjonen ble slått sammen, slik at RMH virkelig fikk tale til en noe større forsamling, om enn ikke til hele kongressmøtet slik han selv ønsket. Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Denne notisen sto på trykk i "Nationaltidende" den 14. august 1884, altså på torsdagen i kongressuken. Som det fremgår av notisen, var det på dette tidspunktet fremdeles meningen at RMH skulle holde foredraget kun for den pediatriske seksjonen - på lørdag 16. august kl. 10 i Universitetets Auditorium No 2 - på oppfordring, som det står skrevet. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

Rasmus Malling-Hansen var ikke en mann som lot tilfeldighetene råde når det gjaldt å gjøre sine oppfinnelser og oppdagelser kjent. Selv etter dagens målestokk må han sies å være en meget dyktig markedsfører. Han forsto tidlig viktigheten av å ha gode kontakter innen pressen og han benyttet disse til fulle for å sørge for å få god presseomtale. Personlig mistenker jeg Malling-Hansen for ved et flertall tilfeller å "fore" journalistene med ferdigskrevne beskrivelser av f. eks. hans skrivekugle, slik at journalistenes arbeidet ble vesentlig lettet når de skulle skrive sine artikler. I "The illustrated Paris Exhibition", som ble utgitt i England i forbindelse med Verdensutstillingen i Paris, der Malling-Hansen deltok med sin skrivekugle, er f. eks. store deler av artikkelen om skrivekuglen mistenkelig lik den teksten Malling-Hansen hadde ferdigtrykket på sine raklamefoldere for skrivekuglen.

 

Og som vi skal se senere i denne artikkelen, sørget faktisk Malling-Hansen selv for at hans foredrag ved legekonkressen ble referert og kom på trykk i "Nationaltidende"! Da ingen andre fant det for godt å referer ham, tok han saken i egne hender, og fikk til og med sitt referat på trykk som om det var redaksjonens egen omtale. 

 

Som det fremgår av Malling-Hansens brev til Harald Hirschsprung tok han ikke til takke med å bli avspist med et foredrag på kun 20 minutter og utelukkende for en mindre del av den store legekongressen. Av brevet fremgår det at han var meget bevisst på den store verdien av sine undersøkelser og han foreslo at han burde få holde sitt foredrag på et av de store fellesmøtene. Hans ønske ble ikke imøtekommet, men i følge en rapport om kongressen i det svenske medisinske tidsskriftet, "Eira", ble det dog bestemt at pediatriseksjonen og seksjonen for hygiene skulle slås sammen, så RMH fikk likevel sitt ønske om å tale for en større forsamling delvis oppfylt og han fikk snakke i en hel time. Ikke dårlig for en enkel lærersønn fra Hunseby! Og at dette i det hele tatt kunne komme i stand, skyldtes altså i meget høy grad Malling-Hansens egen pågåenhet og store tro på verdien av sin forskning!

 

 

Slik lyder Malling-Hansens brev til Harald Hirschsprung:

 

    DET KONGELIGE                                                    DEN   9   AUGUST    1884.

DØVSTUMME-INSTITUT

     I KJÖBENHAVN

 

DERES  VELBAARENHED

 

HR. PROFESSOR DR. MED. HIRSCHSPRUNG

 

     DERES VELVILLIGE MEDDELELSE I DAG OM AT MIN ”MEDDELELSE” MAASKE HELLERE BURDE VÄRE ET FOREDRAG I DE ALMINNELIGE MÖDER, NÖDER MIG TIL AT PRÖVE IGJEN PAA AT BESVÄRE DEM MED ET PAR LINIER.

     MINE UNDERSÖGELSER HAVE FÖRT TIL SAMLING OG TIL DELS TIL BEARBEIDELSE AF ET GANSKE BETYDELIG MATERIALE : - JEG HAR NU OVER 45000 HÖIDEMAAL, DER ER FORETAGET EN 17400 MASSEVEININGER HER PAA INSTITUTET OG EN 7000 PAA TRE ANDRE ANSTALTER, SAMT EN 6000 ENKELTVEININGER AF BÖRN, I ALT EN 30400 VEININGER. DETTE ER EN UALMINDELIG STOR OG EN FULDSTÄNDIG NY SAMLING, BAADE HVAD MASSEVEININGERNE OG DE DAGLIGE, JA FLERE GANGE DAGLIGE MAALINGER, SAMT DE GJENTAGNE ENKELTVEININGER ANGAAER. BELGISKE, ITALIENSKE OG AMERIKANSKE LÄGERS UNDERSÖGELSER AF BÖRNS HÖIDE OG VÄGT ERE BYGGEDE PAA KUN EEN ENESTE VEINING OG D°. MAALING AF HVERT ENKELT BARN.

     HOVEDRESULTATERNE, DER ERE UDDRAGNE OG TIL DELS ERE UDDRAGNE AF DENNE OPHOBNING ERE UTVIVLSOMT NYE FOR FYSIOLOGIEN OG VILLE TILLIGE AFGJORT FAAE BETYDELIG PRAKTISK VÄRDI.

     DET BLIVER MIG MER OG MER TYDELIG UNDER MIT ARBEIDE PAA ET FOREDRAG TIL DE 20 MINUTTER OG FOR EN SNÄVRERE KREDS, AT FRA FYSIOLOGERS OG LÄGERS SIDE MAA DET, JEG HAR AT SIGE ENTEN ERKLÄRES FOR AT VÄRE AF ALDELES FREMRAGENDE BETYDNING OG BÖR SAALEDES HOLDES FOR DEN STÖRST MULIG FORSAMLING AF LÄGER, ELLER OGSAA ER DET GRÄASELIGT VÄRDILÖST OG BÖR HELT UDELUKKES.

     JEG ER SELVFÖLGELIG NU SOM HIDTIL VILLIG TIL AT AFGIVE MIN MEDDELELSE I DERES SECTION, OG DET SAA MEGET MERE SOM JEG ER DEM HJERTELIG TAKNEMMELIG FOR, AT DE HAR GLÄDET MIG OG BEÄRET MIG OG MINE ARBEIDER MED DEN OPMÄRKSOMHED OG VELVILLIE AT OPFORDRE MIG TIL AT KOMME TIL KONGRESSEN; - MEN JEG SKULDE DOG TILLADE MIG AT HENSTILLE, OM DE SKULDE FINDE DET RETTEST AT TALE – OM MULIG – TIL PROFESSOR PANUM OM, HVORVIDT DER KUNDE GIVES MIG LEILIGHED TIL AT HOLDE ET FOREDRAG PAA EN HALV TIME VED DET SISTE ALMINDELIGE MÖDE.- PROFESSOR PANUM HAR VIST MIG OVERORDENTLIG MEGET VELVILLIE; MEN JEG ANTAGER, AT HAN ER SAA VÄLDIGT OPTAGET I DISSE DAGE, AT JEG IKKE TÖR ULEILIGE HAM MED EN SAADAN BREVLÄNGDE SOM DENNE. – NU VEL, - JEG VEED AT DE HR. PROFESSOR, VEL NOGET NÄR ER LIGE SAA STÄRKT OPTAGET; MEN DE VIL DOG NOK TILGIVE MIG MIT OVERFALD. - - - DIXI & LIB: ……

 

     N.B.- JEG GLEMTE VIST AT SIGE TYDELIG I DAG, AT JEG IKKE ER MEDLEM AF KONGRESSEN OG AT DETTE VAR GRUNDEN TIL AT JEG SPURGTE OM, HVORVIDT JEG KUNDE OVERVÄRE DE OMTALE FOREDRAG.

 

                                                                                 DERES ÄRBÖDIGSTE

 

                                                                     R. Malling-Hansen (med håndskrift)

 

 

 

Harald Hirschsprung, 1830-1916. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Peter Ludvig Panum, 1820 – 1885. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Edgar Collin, 1836-1906. Foto: Det kongelige bibliotek

Peter Ludvig Panum (19. december 1820 – 2. maj 1885) var en dansk læge og fysiolog. Han tog lægeeksamen i 1848, men arbejdede allerede som medicinsk student med de frygtede koleraepidemier. Han blev belønnet med ridderkorset for sin indsats under den store koleraepedemi i Bandholm på Lolland i 1853. Han er endvidere kendt for sin forskning i sygdommen mæslinger i forbindelse med en epidemi på Færøerne. Fra 1853 var han professor i fysiologi i Kiel, inden han vendte tilbage til Københavns Universitet i 1864. Panum Instituttet er opkaldt efter Panum.

Harald Hirschsprung, (1830-1916) er internasjonalt kjent fordi han oppdaget og beskrev en medfødt genetisk sykdom som fremdeles er kjent som Hirschsprungs sykdom. Hirschsprung var også koleralege i 1853, og tok medisinsk doktorgrad i 1861. Ble professor i 1877, og i 1892 dosent ved Universitetet. I 1884 var Hirschsprung president for den pediatriske seksjonen ved den internasjonale legekongressen i København.

Edgar Collin, 1836-1906, var teateranmelder og journalist i bl. a. "Nationaltidende" og "Dagbladet". Han var dessuten en meget god venn av Malling-hansen og sannsynligvis medlem av den samme frimurerlosjen - han skrev i alle fall historien til RMHs losje "Zorobabel og Frederik til det Kronede Haab".

 

I likhet med hovedstadsavisene bragte Illustreret Tidende rikelig med artikler om legekongressen - skrevet ikke uten så rent lite ironi og humor. En gjennom- gangsfigur i mange av artiklene var en oppdiktet figur kalt "Snobber", som åpenbart symboliserte den litt snobbete københavner, som ikke egentlig hadde særlig stor interesse for det faglige innholdet i foredragene, men som var mest opptatt av å få med seg middagene, festene og supéene.
Illustreret Tidende kunne blant annet melde at ved middagen etter åpningshøytideligheten ble 60 kuverer stående tomme på grunn av en misforståelse, men all drikken ble likevel konsumert! Men til det mer seriøse hørte også rikholdige presentasjoner av de mest kjente av de medisinske celebritetene, anført av Louis Pasteur, Rudolph Wirchov og Joseph Lister. Malling-Hansen korresponderte med Wirchov senere, og Wirchov skrev meget anerkjennende i tyske tidsskrifter om Malling-Hansens forskning.
Lørdag 18. august 1884 holdt Malling-Hansen sitt foredrag for over 200 leger og medisinske forskere fra hele verden ved Universitetet i København. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Ikke dårlig for en lærersønn fra meget enkle kår i den danske landsbygden. Bildet er fra 1883, et år før legekongressen. Foto: Privat
Her i festsalen ved Universitetet i København holdt Malling-Hansen sitt foredrag
Over 200 tilhørere var til stede ved Malling-Hansens foredrag og de fikk etter foredraget utdelt en trykksak med enda mer omfattende materiale fra hans undersøkelser

Her følger så avisreferatet fra Malling-Hansens foredrag, slik det sto på trykk i "Nationaltidende" mandag aften den 18. august 1884. Referatet fremstår som om det er redaksjonens eget, men det er altså i realiteten forfattet av Malling-Hansens selv. Det må vel sies å være litt av en prestasjon, først ved egen innsats å skaffe seg innpass ved selve det store avslutningsmøtet ved kongressen med alle de største celebritetene til stede, for så i ettertid å forfatte omtalen av sitt eget foredrag og få det på trykk i en av de store hovedstadsavisene!

 

Om Børns Ernæring og Væxt.

 

     Pastor  M a l l i n g – H a n s e n , Forstander for det kongelige Døvstumme-Intitut, holdt sit Foredrag for Lægekongressen i Lørdags om Formiddagen. Uagtet der var Mødets sidste Dag, havde der samlet sig et stort Auditorium i Solennitetssalen. [1] Foredraget, der varte henved en Time, blev illustreret ved en halv Snes store Vægtavler, der viste Instituts-Elevernes Vægtsvingninger i over 2 Aar igjennem, ligesom ogsaa Svingninger i Børnenes Høidevæxt. Der paavistes først, hvorledes der vel i mange Lande var blevet anstillet vidtgaaende og omhyggelige Undersøgelser angaaende Næringsmidlernes Indvirkning paa det menneskelige Legeme med Hensyn til Vækst og Kraft-Udvikling, men at der ved disse Undersøgelser var den meget væsentlige Mangel, at Virkningerne af Bespisningen kun var iagttaget paa et Par Børn ad Gangen og kun nogle enkelte Dage ad Gangen. Der maatte forlanges lange Iagttagelser og Iagttagelser af et betydeligt Antal Børn, om Fysiologiens Resultater skulde staa til Troende. Foredragsholderen havde nu iagttaget 130 Børns Vægtsvingninger daglig i over 700 Dage, hans Veininger foretages tillige i tre andre Anstalter. Den foreløbige Bearbeidelse af dette rige Materiale havde ført til flere hidtil ukjendte Resultater. Kun nogle af Hovedresultaterne kunde blive forelagt Kongressen.

 

–Det paavistes saa hvorledes den gængse Antagelse, at et hvert antal Børns Vægtsvingninger et Aar igjennem kunde fremstilles ved en lige, skraat opstigende Linie, langtfra var rigtig; at der i Aarets Løb gjorde sig en Mængde Inskydelser gjældende, der havde en ensartet Indvirkning paa samtlige Børns Vækst, at disse Svingninger navnlig stode i Forbindelse med betydelige Temperaturforandringer, at det allerede med nogen Sikkerhed kunde paavises, at et Aar, i hvilket der kun indtraf faa pludselige og store Temperaturforandringer, var særdeles heldigt for den opvoksende Slægts Hælseudvikling.

 

Foredraget paaviste tre tydelig forskjellige Vækstperioder i hvert Aar. I den sidste Del af Foraaret og i de første to Maaneder af Sommeren aftage Børn betydelig i Vægt. Den Periode, i hvilken den betydeligste og hurtigste Vægtforøkelse intref, stragte sig fra Midten eller Slutningen af Juli til ind i November, efter hvilken Tid Væksten, for saa vidt den gav sig tilkjende i Vægtforøgelse, foregik med stor Langsomhed og med mange Standsninger og flere Vægttab, som kunde strække sig igjenem flere Uger. Foredragsholderen paaviste ved en Vægttavle, hvorledes Veininger med en Maaneds Mellemrum af et Antal Børn kunde føre til Resultater, der vare stik modsatte de sande, at saadanne Veininger, der vare aldeles upaalidelige, vildledende og altsaa skadelige, endnu foretages af Læger baade i Tyskland og Frankrig og rimeligvis alle Steder.

 

Foredraget gik saa over til at omtale Børnenes Madlyst-Svingninger, [2] der ligeledes godtgjordes at være fælles for alle Børnene; de havde alle havt en meget ringe Madlyst iaar i Begyndelse af Januar. Madlysten havde dernæst været i Stigning nogle Maaneder igjennem indtil i Midten af Marts, da den naaede sit Maximum baade for Drenges og Pigers Vedkommende, derefter var Madlysten en Ugestid i betydelig Aftagende, steg saa lidt igjen, men aftog snart gjennem forskjellige Afsatser indtil henimod Ferien i Begyndelsen af Juli iaar. Drengene spiste gjennemgaaende en Femtedel mere en Pigerne, medens disse ikke des mindre tiltoge meget mere i Vægt end Drengene i den behandlede Tid. Endelig Omtaltes, hvorledes de daglige Veininger saaledes havde ført til, at men nu med fuld Sikkerhed kunde paavise, at et nyt Spisereglement, der var bygget paa Videnskabens nuværende Resultater ikke i fjerneste Maade havde haft bedre Indflydelse paa Børnenes Legemsudvikling end det forkastede gamle. Det var en farlig Vildfarelse, om man troede at kunne slutte fra Næringsmidlernes Indvirkning paa Omsætningerne i det menneskelige Legeme nogle faa Dage igjennem til de samme Næringsmidlers Indvirkning for længere Tid.

 

Foredraget sluttede med Henvisning til, at det indvundne Materiale havde en Værdi af over 200.000 Enkeltveininger og med Opfordring til, at man i andre Lande vilde optage samme Slags Undersøgelser.

 

     Efter et meget livligt Bifald fra Tilhørernes Side udtalte Ærespresidenten, Professor  R a u c h f u s s [3] fra St. Petersburg, at han var vis paa, at han talte I alle Tilhørernes Navn, naar han nu bevidnede sin Tak for de høist interessante og nye Oplysninger, som Foredraget indeholdt, at der ingensinde før var bleven foretaget saa omfattende Undersøgelser I den angivne Retning, og at Masseveiningerne, der tillod saadanne daglige Veininger, var noget paafaldende nyt. Professoren mente, at det endnu var umuligt at bedømme Sagens Rækkevidde, men at de oplysende Resultater vare af en saadan Beskaffenhed, at de alvorlig opfordrede til disse omfattende Arbeiders Fortsættelse og Udvidelse til andre Forsøgsstationer. Han mente at burde opfordre Forsamlingen til endnu en Gang at tilkjendegive Pastor Malling-Hansen sin Taknemlighed for det ualmindelig omfattende og interessante Arbeide, han havde leveret. Forsamlingen sluttede sig med livlig Haandklap til denne Opfordring.

 

     Derefter udtalte Ærespresidenten, Professor  J a c o b y [4] fra New York, at det glædede ham meget, at den høit ansete Professor Rauchfuss havde talt, thi et Arbeide som det foreliggende maatte ikke forbigaas med Taushed. Han var i et og alt enig med sin ærede Kollega, men maatte dog bemerke, at Børns Vægtforøgelse ikke alltid burde sættes lig med Sundhed og Kraft. Pastor  M a l l i n g – H a n s e n  takkede de Herrer Ærespresidenterne og Forsamlingen og paaviste under Henvisning til nogle af Udtalelserne i Foredraget, at han var i fuldkommen Overensstemmelse med Hr. Professor Jacoby. Efter Mødets Slutning uddeltes et Par Hundrede Pjecer til Forsamlingen, hvori Pastor Malling-Hansen gjorde Rede for andre Resultater af sine Undersøgelser.

 

Fotnoter:

[1] SA: Bedre kjent som festsalen ved Universitetet i København.

[2] SA: Hvordan kunne så Malling-Hansen uttale seg så sikkert om barnas matlyst? Mye tyder på at han veide dem før og etter at de hadde spist middagsmat, slik at han helt nøyaktig kunne fastslå hvor mye mat de hadde inntatt.

[3] SA: Professor Karl Andreyevitch Rauchfuss, 1835-1915, meget betydningsfull pediatrisk professor fra St. Petersburg. Han fikk opprettet flere barnehospitaler i Russland og grunnla Det pediatriske Selskap i St. Petersburg og den Russiske Helsekomite for kvinner og barn.

[4] SA: Professor Abraham Jacobi, 1830-1919, regnes som den amerikanske pediatriens far. Han hadde en enorm betydning for barns helse, og en følge av hans arbeid var at det ble opprettet barneavdelinger ved stort sett alle de store sykehusene i USA. Han var en forkjemper for at all melk skulle kokes før den ble gitt til barn, og det sies at hans innsats på dette område reddet et så stort antall barn at kun oppdagelsen av penicilinen har hatt like stor betydning. Forsket spesielt på barns ernæring og forfattet et betydelig antall vitenskapelige arbeider. Grunnla American Pediatric Society i 1888 og var også president for the American Medical Assosiation.

 

Professor Karl Andreyevitch Rauchfuss, 1835-1915
Professor Abraham Jacobi, 1830-1919
Orginalartikkelen fra Nationaltidende, mandag aften den 18. august 1884. Det må ha vært et meget fortrolig tillitsforhold mellom Malling-Hansen og journalisten Edgar Collin, når Malling-Hansen kunne sende ham en artikkel om sitt eget foredrag og få det inn som redaksjonelt stoff i avisen allerede samme aften! Malling-Hansen var likevel ikke helt fornøyd, for i et brev noen dager senere bebreider han Collin for at han ikke hadde lest nøye gjennom artikkelen før den kom på trykk slik at han kunne forhindret at et ord ble gjentatt unødig mange ganger.
En av de mange plansjene fra "Fragment II" - Figur 3 som viser pikene og drengenes vektutvikling gjennom noen måneder i 1884. Copyright: Privat

 

 

Senere samme dag som Malling-Hansen hadde talt, holdt kongressens president, Peter Panum sitt foredrag, sannsynligvis for den samme forsamlingen - i og med at hans foredrag også fant sted i Universitetets festsal - bare litt senere på dagen. Det er meget interessant å lese Panums foredrag, for hans tema var ikke ulikt Malling-Hansens. Han refererte til sine undersøkelser i sykehus, anstalter og fengsler vedrørende matrasjoner og næringsinnholdet i maten. Panum omtalte også et forsøk han hadde fått gjøre på Døvstummeinstituttet, og det er mye som tyder på at det var ham som initierte de undersøkelsene som Malling-Hansen senere ble så berømt for. Panum fortalte nemlig at han hadde foretatt undersøkelser av bespisningsreglementet ved Instituttet og foreslått visse endringer for at elevene skulle få et mer balansert kosthold - endringer som Malling-Hansen hadde fått iverksatt. Veininger av elevene i ukene etter at det nye bespisningsreglementet ble innført, viste en tydelig vektøkning hos elevene.

 

     Panum trakk ikke noen entydige konklusjoner av dette, men henviste i sitt foredrag til Malling-Hansens foredrag, holdt tidligere på dagen. En liten detalj å merke seg, er at Panum kunne fortelle at Malling-Hansen hadde holdt sitt foredrag i avdelingen for barnesykdommer, men det må sannsynligvis skyldes at han hadde levert et referat av sitt foredrag til avisredaksjonen i "Nationaltidende" før det ble klart at Malling-Hansen skulle tale i et av de alminnelige møtene. 

 

     Men det interessante med Panums opplysninger er at Malling-Hansens undersøkelser avslørte at det neppe kunne være endringen av kostholdet som hadde forårsaket elevenes vektøkning, slik det kanskje kunne være nærliggende å slutte, men derimot at elevene var inne i en av vektøkningsperiodene på det tidspunktet undersøkelsene ble iverksatt, og at de uansett bespisningsreglement ville ha økt i vekt i ukene etter omleggingen. Dette viser med stor tydelighet hvor lett det kan være å trekke helt gale konklusjoner, når man mangler den nødvendige detaljkunnskap om årsakssammenhengene.

 

     En pussig detalj i Panums foredrag, var forøvrig at han hevdet at datidens kunnskap om riktig og balansert kosthold hadde ført til langt større omtanke for at husdyr fikk et ernæringsmessig riktig sammensatt kosthold enn hva tilfelle var for de menneskene samfunnet hadde ansvaret for i sine institusjoner.

 

Her følger to utdrag fra avisreferatet om Panums foredrag:

 

Nationaltidende, søndag 17. august 1884

 

Lægekongressen

 

     Det almindelige Møde igaar, der tillige var Kongressens Slutningsmøde, samlede efterhaanden en talrik Skare, Damer og Herrer, og paa Pladserne nærmest Præsidentbordet saas samtlige Kongressens Herrer, saasom  P a s t e u r,  P a g e t,  W i r c h o w,  V e r n e u i l,  A c l a n d,  C r o c q [1) med flere.

 

     Kl 3 ½ indtog Professor  H i s  fra Leipzig Pladsen som Præsident for Mødet og gav straks Ordet til Professor  P a n u m, der derefter holdt nedenstaaende Foredrag:

 

A n g a a e n d e  U n d e r s ø g e l s e n  v e d r ø r e n d e  S u n d e s  o g  S y g e s  R a t i o n e r  a f  M a d,  s æ r l i g  i  H o s p i t a l e r, S t i f t e l s e r  o g  F æ n g s l e r  i  d e  f o r s k j e l l i g e  L a n d e.

 

     Undersøgelserne angaaende Næringsmidlernes kemiske Sammensætning og de fysiologiske Virkninger af de Stoffer, hvoraf de ere sammensatte, have uden Tvivl været til Nytte for adskillige Mennesker i de Byer og Lande, hvor man har gjort Forsøg med deres Anvendelse i Praxis, men disse Forsøg have hidindtil været alt for spredte, og det er i Sandhed forbausende, at alle disse Undersøgelser have havt en uendelig større Indflydelse paa den rationelle Ernæring af Dyrene end af Menneskene.

 

Et stykke ut i sitt foredrag, henviser Panum til sine undersøkelser på Døvstummeinstituttet:

 

     Det være mig endnu tilladt at meddele et ret interessant Resultat, som jeg er kommen til ved Undersøgelse af Forpleiningen paa Døvstumme-Institutet. Det gjennemsnitlige Forbrug af Albuminstoffer[2], Fedt og Kuldhydrater i Løbet af en Uge svarede her godt til den fysiologiske Norm. Dog var der forholdsvis temmelig lidt af Albuminstoffer, og Fordelingen paa de forskjellige Dage var saa uensartet, at Fedtet var langt overveiende i den ene Halvdel af Ugen, medens Albuminstofferne havde et stort Overtag i den anden Halvdel. Intitutets Direktør, Hr.  M a l l i n g – H a n s e n, var imødekommende nok til at følge mine Raad med Hensyn til en Reform, som blev iværksat nesten uden nogen Forøgelse af Udgifterne; Udfaldet blev at disse Børn og unge Mennesker toge ganske usædvanlig meget til i Vægt i løbet af en hel Række Uger. Dette Resultat har en ganske særlig Interesse ved det Forhold, hvori det staar til de vigtige Oplysninger, som Hr. Malling-Hansen har givet i Sektionen for Børnesygdomme.

 

Fotnoter:

[1] SA: Dette dreier seg sannsynligvis om den belgiske medisineren Jean B. Crocq. Det hefter seg stor usikkerhet til hans nøyaktige fødsels- og dødsår, men noen kilder oppgir at han levde fra 1859-1925. Det har ikke vært lett å finne særlig mange opplysninger om han, men han har i hvert fall fått en sykdom oppkalt etter seg; Crocq Disease. 

[2] SA: Albuminstoffer=proteiner

 

 

Louis Pasteur, 1822-1895, fransk kjemiker og bakteriolog, kanskje den aller største berømtheten som var til stede. Ved legekongressen gjorde han rede for sine siste undersøkelser vedrørende hundegalskap.
Sir James Paget, 1814-1899, kirurg og kirurgisk forfatter, i mange år tilknyttet Bartholomeushospitalet i London.
Rudolf Ludwig Virchow, 1821-1902, omtalt som patologiens far og grunnleggeren av faget sosialmedisin.
Dr. Aristide Verneuil, 1823-1895, professor i patologisk kirurgi ved det medisinske fakultet i Paris.
Sir Henry Wentworth Acland, 1815-1900, professor i medisin, også kjent for sitt engasjement for offentlige helsespørsmål.
Wilhelm His Sr, 1831-1904, sveitsisk fysiker bosatt i Tyskland, var president for avslutningsmøtet.
Nationaltidende brukte nesten en hel side av søndagsnummeret 17. august 1884 til å presentere kongresspresident Panums foredrag. Ovenstående er et utsnitt av innledningen til foredraget. Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Avsnittet i Panums foredrag som omhandler Døvstummeinstituttet og Malling-Hansen. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

 

 

Rett etter kongressens slutt skrev Malling-Hansen to brev til sin gode venn, journalist i Nationaltidende, Edgar Collin. Det første brevet er datert 18. august, og det er i dette brevet Malling-Hansen ber om at Collin henvender seg til sin redaktør og ber om at Malling-Hansens referat av sitt eget foredrag skal innsettes i Nationaltidende som redaksjonelt stoff, noe vennen Collin (og hans redaktør) imøtekommer - allerede samme kveld kunne referatet leses i avisen.

 

Dette brevet er håndskrevet, og det er nesten utrolig at mottagerne av Malling-Hansens håndskrevne brev klarte å tyde hans håndskrift - den var ofte preget av å være skrevet i all hast, uten tanke på lesbarheten. Vi som har transkribert samtlige kjente brev fra Malling-Hansens hånd, Christian Barnholdt, Jørgen Malling Christensen og undertegnede, har bare med de største anstrengelser klart å tyde hans "kråketær" i fellesskap, og ofte har det tatt oss flere dager med hodebry og "riven i håret" for å tyde enkelte nesten komplett uleselige ord.

 

Det er bevart et større antall brev til Edgar Collin, og når Malling-Hansen skrev til ham som venn og fortrolig, er brevene håndskrevnr og ofte meget humoristiske og direkte, mens når brevene var skrevet i  mer offisielt ærend, var de skrevet på skrivekuglen og var meget korrekte og høytidelige i formen. (Som en kuriositet kan vi vel også nevne at vi mistenker den godeste Malling-Hansen for å ha hygget seg med (minst) et glass rødvin eller to på kveldstid, for de håndskrevne brevene bærer ofte preg av at penneføreren kan ha vært i en lettere animert tilstand. Oss imellom kaller vi gjerne disse brevene for "rødvinsbrevene".)

 

Men her er brevet fra 18. august i sin helhet:

 

     DET KONGELIGE

DØVSTUMME-INSTITUT

      I KJØBENHAVN

 

18/8 84

 

                                                     Kjäre  Hr. Ed: Collin !

 

     Skrivekuglen bedes overgivet til mit Bud, skal hurtigst blive sat istand – og anbefales paa det aller aller indtrængendiske til daglig Brug [1]

 

    Bedes Vedlagte overgivet til Hr. Redakteuren en Chef Hjorth-Lorentsen.

 

    Jeg drister mig til at haabe, at naar han ser, at mit Foredrag indeholdt helt andre Sager end de, som han tidligere saa velvilligt optog i Bladet – saa vil han vistnok glæde mig – og forhaabentlig sine Læsere – ved at optage vedlagte Referat som om det kom fra Bladet selv – for Expl fra Dig, Kjære Ven.  Jeg er endogsaa saa fræk, at bilde mig ind, at da det efter mit Foredrag blev fra kompetentere Side og med fuld Tilslutning fra den lærde, talrige Forsamling erklæret, at Arbeiderne have høist interessante og nye og Resulaterne nye osv - saa, da der dog endelig en Gang blev leveret noget fuldstændigt Nyt ved Congressen, saa maatte dette ogsaa finde Vei til ”Nationaltidende”. Det kommer jo nok i Bladet iaften?

 

Be –Beeeee! [2]

 

Venligste Hilsen

 

                                                                                                Din hengivne

 

                                                                                           R. Malling Hansen

Fotnoter:

[1] SA: Edgar Collin er tydeligvis innehaver av en skrivekugle.

[2] SA: Hva Malling-Hansen mener med dette (Be –Beeeee!) er ikke så lett å vite. Kanskje en spøk mellom venner?

 

 

 

Malling-Hansens brev til Edgar Collin fra 18 august 1884. Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Vedlagt brevet var referatet fra Malling-Hansens foredrag ved Legekongressen, sannsynligvis skrevet med skrivekugle. Copyright: Det Kongelige Bibliotek

 

 

Det siste brevet vi kjenner fra Malling-Hansen i forbindelse med legekongressen i 1884, skrev han til Edgar Collin den 20. august. Her takker han for at hans referat ble tatt inn i Nationaltidende den 18., men bebreider vennen Collin for at han ikke leste gjennom referatet, og oppdaget at Malling-Hansen hadde brukt ordet "omfattende" hele tre ganger da han refererte ærespresident Karl Rauchfuss' rosende omtale av hans foredrag.

 

Dette brevet er skrevet på skrivekuglen og er således meget lett å lese, og det skyldes kanskje at størstedelen av brevet er en meget humoristisk skildring av en taler ved avslutningsfesten i National, som ble arrangert på kongressens siste dag - beregnet på å trykkes i avisen. Her åpenbarer Malling-Hansen en meget godt utviklet observasjonsevne med sans for de pikante detaljer, og evne til å formulere seg både humoristisk og satirisk. I tillegg til å kunne fremstå som en meget seriøs vitenskapelig forsker, hadde Malling-Hansen også en meget fargerik personlighet som kom til uttrykk i mere private sammenhenger! Han tilbyr igjen avisen å bruke hans skriverier i en eller annen sammenheng, men dessverre vet vi ikke om Nationaltidende valgte å benytte hans skildring.

 

Slik lyder brevet:

 

K  J  Ö  B  E  N  H  A  V  N     DEN 20 AUG. 1884

 

KJÄRE  BR.. EDG:  C  O  L  L  I  N.

 

     MANGE SLAGS TAK TIL DIG OG BLADET;  MEN DU KUNDE GJERNE HAVE GJORT DIG DEN VENLIGE ULEILIGHED AT GJENNEMLÄSE MIT SNAK, FÖR DET GIK I TRYKKEN; SAA VILDE MAASKE DEN ENE AF DE TRE HÄSLIGE SMAADJÄVLE I PROF: RAUCHFUSS’S KRITIK NEMLIG DE TRE GJENTAGNE – ”OMFATTENDE”  være forsvundet.

 

     DIN MASKINE ER I ARBEIDE, MEN DET VIL VARE EN OTTE DAGE, FÖR DEN BLIVER FÄRDIG, DA DER SKAL LAVES EN TO – 3 FORBEDRINGER VED DEN.

 

     JEG TÄNKER, AT DER I DERES ÄREDE BLAD KOMMER EN EFTERSLÄT ANGAAENDE CONGRESSEN, NAVNLIG LIDT DADLENDE KRITIK OVENPAA ALLE LOVPRISNINGERNE. KUNDE SAA IKKE DE ELLER ANDRE HOS DEM FINDE BRUG FOR NOGET AF FÖLGENDE BEMÄRKNINGER, SELVFÖLGELIGT UDEN  MIT NAVN OG I EN HVILKENSOMHELST ANDEN  KRITIKFORBINDELSE, SOM DE MAATTE FINDE PASSENDE.

 

     JEG VIL TAGE ET FAST UDGANGSPUNKT. -  VED FESTEN I NATIONAL TRAADTE EFTER EN PÄN STUDENTERKVARTET EN PERSON MED UROLIGE SKRIDT OG LIDT DOLKE-AGTIGE KROPSVINGLINGER HEN TIL KANTEN AF SCENEN. ”HVAD MON DEN OPVARTER SKAL? ” SIGER JEG TIL MIN NABO. ”ER DE GAL? – OPVARTER; BEVARES! DET ER JO GENGERALSEKRETÄREN, DER VEL SKAL HOLDE EN TALE”. AH!  SAA-AA!” OG JEG LAVER MIG SAA TIL AT SEE OG HÖRE. JA JEG FIK SEET, MEN DER VAR INTET AT HÖRE UDEN ET ENESTE FRANSK ORD, SOM /UBEGRIBELIGT HVORLEDES/ HITTEDE VEI TIL MINE ÖREN. OG DET DER VAR AT SEE, VAR MILDEST TALT HÄSLIGT, OG SKULDE KUN GIVE EN RINGE FORESTILLING TIL UDLÄNDIGE OM DE DANSKES YDRE DANNELSE OG ANSTAND SAALEDES SOM DEN SLAAR UD HOS SPIDSERNE I DEN DANNEDE VERDEN ELLER I ALT FALD I DEN LÄRDE Do. – PERSONEN TRÄKKER FUMLENDE ET STYKKE PAPIR OP AF LOMMEN, FOLDER DET FUMLE-FAMLENDE OP, STIKKER HÖIRE HAANDS FIRE FINGRE I BUXSELOMMEN, HÄVER PAPIRET I VENSTRE HAAND OP TIL ÖJNENE, BEGYNDER AT SMAASNAKKE TIL DE ALLERNÄRMESTE OP AF PAPIRET, GJÖR AFVEXLENDE EN KNÄKDINGLING MED KROPPEN TIL DEN ENE SIDE OG SAA ET DINGLE-KNÄK TIL DEN ANDEN SIDE OSV.  – HVORFOR I ALVERDEN SKULLE EN SAADAN SMULE TALE IKKE KUNDE LÄRES UDENAD, DERSOM MAN IKKE ER FOR FORNEM LIGEGYLDIG, HVORFOR I AL VERDEN SKULDE DEN DOG IKKE KUNDE FREMSIGES MED DOG BLOT ET MINNIMUM AF AFSTAND, OG HVORFOR I AL VERDEN HAR MAN DOG IKKE GJORT SIG DEN GANSKE LILLE BITTE SMULE ULEILIGHED AT PRÖVE, HVORMEGEN RÖST, OG HVOR MEGEN ULEILIGHED I RETNING AF LANGSOM OPLÄSNING, DER HÖRER TIL FOR AT HÖRES OVER HELE VEDKOMMENDE LOKALE. – DER ER NÄPPE EN ENESTE, NAAR HAN DA IKKE ER PAA ET LANGT FREMSKREDET STANDPUNKT AF LUNGEDAARLIGHED, DER IKKE VILDE KUNNE TALE TILSTRÄKKELIGT HÖJT OG OG TYDELIGT I LOKALER SOM INDUSTRIFESTSALEN – UNIVERSITETETS Do. NATIONAL OSV. MENINGEN ER DOG VEL,  AT DET DER SKAL SIGES / OM FORLADELSE : LÄSES OP / SKAL KUNNE HÖRES AF ALLE I VEDKOMMENDE LOKALE OG SKAL BIDRAGE SIT TIL FESTSTEMNING  OG SAMMENHOLD. DET SELVSAMME GJÄLDER OM MASSER AF FOREDRAGENE I CONGRESDAGENE: - DEN MEST IRRITERENDE FORNEMME ELLER DUMME MANGEL PÅ BRUG AF STEMME SAMMEN MED – UNDERTIDEN DE BESYNDERLIGSTE FREMTONINGER I KROPSTILLINGER OG BEVÄGELSER. HER ER JO SELVFÖLGELIG IKKE FORDRING OM DECLAMATION OG MIMISK-PLASTISKE STILLINGER, SLIGT VILDE LÖSE UD I EN ANDEN YDERLIGHED, MEN BLOT DETTE: TAL TYDELIGT, STAAE MANERLIGT !

   

     VIL DU BRUGE NOGET HERAF, SAA VÄRSENARTIG; JEG TROER AT DET /SELVFÖLGELIG UDEN AT SÄTTE Generalsekretær LANGE I GABESTOKKEN/ VILDE FOR EN ANDEN GANGS SKYLD, VÄRE NYTTIGT, OM VOR CONGRES & FEST-VERDEN FIK LIDT IND AF EN LIGNENDE FORMANINGSDOSIS.  VENLIGSTE HILSEN FRA

 

                                               DIN   HENGIVNE

 

                                             R. Malling-Hansen

 

Jeg tror virkelig, at der bør skrives lidt i år i lignende Retning i Bladene, ellers bliver det snart fornemt og fint (i Danmark) at snakke indenfor Tænderne og sekundere med Opvarten og Manerer.

 

 

 

Malling-Hansens brev til Edgar Collin 20 august 1884
Videre undersøkelser vil kunne avsløre om Malling-Hansens satire ble anvendt i avisen
Copyright: Det Kongelige Bibliotek
Her har deltagerne ved kongressen nettopp inntatt et festmåltid på Hotel d'Angleterre. Illustrasjon fra Illustreret Tidende
Kongen gav en soupé på Kristiansborg slott til ære for kongressen den 15. august. Illustrasjon fra Illustreret Tidende
Det ble også spilt opp til dans ved avslutningsfesten på National. Muligens svingte Malling-Hansen seg også i dansen med sin kone, Anna? Det ville ikke forundre meg, for Malling-Hansen var en meget livsglad mann, som med stor glede deltok i alle former for livsbejaende festligheter! Illustrasjon fra Illustreret Tidende

Malling-Hansen knyttet mange kontakter med utenlandske vitenskapsmenn i forbindelse med sin forskning i barns vekst og vekstutvikling, og noen av dem møtte han helt sikkert i København i 1884. Da han i 1886 utga det som vel må sies å være hans hovedverk, Perioder i Børns Væxt og i Solens Varme, sendte han det ut til i alt 60 utenlandske og 150 danske vitenskapsmenn. I brev fra samme tid fortalte han at nesten samtlige mottakere i utlandet skrev tilbake og takket for verket, mens kun få danske mottakere tok seg bryet. Malling-Hansens forskning ble omtalt i mange artikler i utenlandske tidsskrifter og aviser, og i The Times i England ble den omtalt som årets nyvinning innen biologisk forskning. Det sto også en stor og meget rosende artikkel i The Times, selv om det ikke ville forundre meg om det var Malling-Hansen selv som hadde skrevet den; i det Times sto det at den var fra deres korrespondent i København. Men Malling-Hansen var meget dyktig innen faget ”public relations”!

 

Men faktum er i hvert fall at Malling-Hansens undersøkelser av veksten hos barn og i naturen for øvrig var de mest omfattende og grundige som inntil da var gjort på dette området, og de avslørte meget overraskende fakta, som var totalt ukjent inntil da. Senere år har det vært gjort flere lignende undersøkelser, blant annet av Gustav Nylund fra Sverige. Men hva så med Malling-Hansens teori om en helt ukjent såkalt vekstfaktor – og om sammenhengen mellom denne vekstfaktoren og variasjoner i solens varme? Akkurat denne hypotesen er det visst ingen som har undersøkt videre, og det virker som vitenskapen forklarer variasjonene i vekstperiodene på grunnlag av helt andre kriterier. Finnes den sammenhengen som Malling-Hansen syntes å kunne påvise? Forhåpentligvis vil få svar på det en eller annen gang i fremtiden….

 

 

Oslo, 14.07.08

Sverre Avnskog

 

 

 

 

 

Malling-Hansens foredrag ved det store nordiske lærermøtet i 1890

Det store nordiske lærermøtet i København 1890 - fra åpningshøytideligheten i Ridehuset. Tegning fra Illustreret Tidende
Den 30/6 fikk Rasmus Malling-Hansen en beskjed fra skoledirektør Niels Bache om at hans foredrag var flyttet til tirsdag 5/8. På det samme kortet har RMH notert ned sitt svar, der han gjør oppmerksom på at han vil være opptatt hele dagen før med Jonstrup-jubileet, og derfor ikke kan holde foredrag den påfølgende dag. Og som vi vet ble hans foredrag holdt fredag 8/8. Copyright: Døvehistorisk Selskab

Høsten 1890 kom over 5000 lærere fra hele Norden til København for å delta på det 6. nordiske lærermøte. Det store innrykket av tilreisende lærere satte sitt tydelige preg på København disse tidlige augustdagene i 1890, og Det Kongelige Døvstummeinstituttet var en av de undervisningsinstitusjonene som kunne besøkes av deltagerne.

 

Rasmus Malling-Hansen var invitert til å holde et foredrag om døvstummeundervisningen i Danmark, og han holdt sitt foredrag i teatersalen på National, etter frokostpausen, fra 12-14 fredag den 8. august. Vi kjenner til to forskjellige referater av Malling-Hansens foredrag - et ganske kort et i tidsskriftet "Skoletidende" fra den 27. august, og et mere fyldig referat i arrangementskomiteens offiselle beretning fra møtet, utgitt i 1891.

 

Malling-Hansen var på denne tiden bare så vidt restituert etter et langt sykefravær p. g. a. hjerteproblemer, men han skriver i et brev til en av lærerne ved instituttet fra denne perioden, at han syntes han tålte påkjenningene godt. Læreren P. Petersen, skriver i "Smaablade for Døvstumme" fra 1890 følgende om begivenheten:

 

Medens vi var borte, medens vi hvilede os i vores Hjem, var der et stort Skolemøde herinde i Hovedstaden; det kaldte Malling-Hansen til Arbejde, og han blev ikke siddende hjemme. Han taalte Anstrengelserne bedre, end han selv havde troet. Han holdt Møder, holdt Foredrag og var med til Festerne. I et Brev til en af os Lærere skrev han derom: "Til min store Forbavselse er jeg kommen vel igjennem det Hele .... Det var en dejlig Tid. Jonstrup-Festen forløb fra først til sidst aldeles glimrende. Jeg selv og min Hustru kom først Hjem Kl. 1 om Natten."

 

Slik så det offisielle programmet for skolemøtet ut
Slik ble Det Kongelige Døvstummeinstituttet presentert i programmet
Her er noen sider fra programmet, som viser at Malling-Hansen skulle tale fra 12-14 i Nationals teatersal, fredag 8. august 1890
Her på National holdt Malling-Hansen sitt foredrag, 8. august 1890. Foto: Det Kongelige Bibliotek
Interiør fra National. Foto: Det Kongelige Bibliotek

Det sjette nordiske Skolemøde.

Forhandlingerne ved det sjette nordiske skolemøtet, utgitt i 1891, året etter at Malling-Hansen døde

 

 

Det har lyktes meg å finne i alt to referater fra Malling-Hansens foredrag ved skolemøtet i 1890 - et i Skoletidende lørdag 27. september 1890, og et i den offisielle rapporten fra møtet, som ble utgitt noe senere. De to referatene er ganske forskjellige, selv om de er fra det samme foredraget. Skoletidende bringer en ganske kort oppsummering av hovedpunktene, mens omtalen i den offisielle rapporten er fyldigere, og gir et langt rikere bilde av Malling-Hansens veltalenhet, hans humor og evne til å trekke frem dagligdagse episoder som gjorde foredraget meget levende for publikum. 

 

                                    

Fredag – National.

 

Referat i Skoletidende, Lørdag 27de Septbr. 1890

 

     Efter Frokostpausen tog Forstanden  M a l l i n g – H a n s e n, København, Ordet med et Foredrag om  D ø v s t u m m e u n d e r v i s n i n g e n.

     Hva Ordet døvstum betød, troede alle at vide, og dog var det utrolig, hvor meget Uvidenhed der just herskede med Hensyn til dette Begreb. Antagelser, som at de døvstumme verken kunde høre eller se, at de manglede Ører osv. vare just ikke  ualmindelige. Døvstum kaldtes en person, der fordi han var født døv, ikke havde lært at tale. Men der gaves en anden, videre Definition, nemlig den, at døvstum var en Person, der paa Grund af daarlig Hørelse ikke kunde undervises i en almindelig Skole.

     Der gaves saavel egentlige som uegentlige døvstumme, idet der ved de siste forstodes saadanne, som havde Rester af Talestemme eller Høreevne. Denne sidste Gruppe var ikke saa lille. Den omfattede dem, der kunde høre de fleste Vokaler og enkelte Konsonanter. De egentlige døvstumme have enten slet ingen Tale- og Høreevne, eller havde den i forsvindende Grad. En tredje Gruppe udgjordes af de svakt begavede døvstumme, hvis Aandsevner vare defekte, og en fjerde af rent idiotiske Børn, med hvilke Døvstummeundervisningen intet havde at gøre.

     I det samme Institut var det til stor Skade for Undervisningens Fremgang at optage saavel egentlige som uegentlige døvstumme. I saa Henseende var Danmark ved Lovgivningens og Regeringens Bestræbelser blevet et Mønsterland, idet hele Undervisningen her var bleven sat i System. Vi havde i Fredericia en Forberedelsesskole, hvor der et Aar undervistes i Thalemethoden. Herfra sendtes Børnene til forskellige Instituter, af hvilke der i alt fandtes syv, hvert med sin særegne Opgave. En saadan ordning af Forholdene, Henvisning af Eleverne til forskellige Instituter efter Begavelse, kendte man kun i Danmark.

     Hva de forskellige Methider angik, vakte Talemethoden sædvanlig mest Forundring. Begyndelsen hermed var simpel. Man stillede Barnet tæt op for sig og frembragte en af de mest elementære Lyde. Snart lykkedes det da at sætte Barnets Stemmebaand i Bevægelse, og det vanskeligste Arbejde var da at bringe en ren og brugbar Stemme frem. Der var i Danmark ca. 400 døvstumme, af hvilke ca. 300 undervistes efter Talemethoden. Omtrent en Femtedel undervistes efter Haandalfabetet. Dette var en Slags Luftskrift med en Hurtighed af 8 Bogstaver i Sekunset. Denne Hurtighed kunde stige til 11 i Sekundet. Til Sammenligning hermed var Talehurtigheden 12-16 Bogstaver i Sekundet. Efter Foredragsholderens Erfaring kunde der frembringes ligesaa stor Varme og Livlighed ved Haandalfabetet som ved Tale, og hver Bevægelse i Lærerens Ansigtstræk afspejler sig hos Eleven. Haandalfabetet var meget hurtig lært, og det var at anbefale saa mange som mulig at lære det, idet de døvstummes Glæde altid var stor, naar de traf Folk, der kunde forstaa dem. Den tredje Methode, Tegnsproget, var et Sprog fuldstændig for sig selv, mer forskelligt fra dansk end kinesisk, men det havde den store Fordel, at det var et universelt Sprog. Indianerne benyttede ligeledes et Tegnsprog, og der var ingen Tvivl om, at en Person, der herhjemme var undervist i Tegnsproget, meget let vilde kunde gøre sig forstaaelig for dem.

     Uforstaaeligt syntes det mange, hvorledes man først traadte i Forbindelse med Barnet. Var Forbindelsen først bragt tilveje, var det lettere forklarligt, at en Undervisning kunde komme i Stand. Men Sagen var, at ethvert Barn, der bragtes til Anstalten, iforvejen havde sit eget Tegnsprog, som det da kun gjaldt om at komme efter, for at Læreren kunde træde i Forbindelse med og gøre sig forstaaelig for Barnet.

     Lærerstanden vilde kunde gavne Døvstummesagen meget. For det første vilde Læreren sædvanlig vide, om der fandtes døvstumme i Sognet. Var dette Tilfælde, burde de gøre Anmeldelse derom, for at det ikke skulde gentage sig, hvad en Gang var hændet, at der i et Sogn fandtes en døvstumn pige, der var bleven 15 Aar gammel, inden der blev gjort Anmeldelse derom. Taleevnen burde søges holdt vedlige af Forældrene saavidt mulig. Der var stor Forskel paa, om Barnet havde en Rest af Taleevnen tilbage, eller om den saa at sige skulde graves frem, naar Barnet kom paa Intitutet.

     I selve Undervisningstiden var det næppe heldigt at lade den døvstumme gaa i Skole. This Barnet vilde derved let, da det ikke kunde følge med de andre, vænnes til at drive. Forsøge paa at faa Barnet til at tale, maate Læreren aldrig, thi derved fremkaldtes let en hæslig, uskøn Stemme, som det var meget vanskeligt senere at fjærne. Et smukt Hverv kunde Læreren øve ved at tage sig af de Børn, der kom tilbage fra Døvstummeinstitutet, for at Barnet ikke af Generthed eller ved andres Ligegyldighed skulde glemme den Tale, det her havde lært, og Institutets store Arbejde derved fuldstændig spildes.

     Tegnsproget yndedes i høj Grad af de døvstumme, og sædvanligvis tilsidesatte de saavel Haandalfabetet som Talesproget for dette.

     Taleren sluttede med at udtale Ønsket om, at mange vilde sætte sig ind i Meddelelsesmethoderne, det vilde da hyppig blive dem til Glæde og Velsignelse. (Sterkt Bifald.)

     Forstander Keller mente, at der ved det foregaaende Foredrag ikke var taget tilstrækkelig Hensyn til Talemethoden, for meget til Haandalfabetet. Med Talemethoden forsøgte man at lære Børnene at aflæse Ordene af andre Folks Læber. Denne Aflæsning, paa hvilken Methoden var bygget, voldte meget Vanskelighed, dels fordi de forskellige Mennesker udtaler Vokaler og Konsonanter forskelligt, dels fordi Folk undertiden talte med sammenknebne Mundvige. Derfor vilde Taleren lægge et godt Ord for denne Methode, og for, at man taalmodig søgte, naar Barnet vendte tilbage fra Institutet, at opretholde hos Barnet, hva det havde lært.

    

    

Skoletidende, 27. mars 1890

Mødet Kl. 12

Inspektør Hjalmar Keller,1864-1906, senere forstander ved Det Kongelige Døvstummeinstitutt i Fredericia, refererte Malling-Hansens foredrag i den offiselle beretningen fra lærermøtet. Foto. Det Kongelige Bibliotek
Ordstyrer ved møtet der Malling-Hansen holdt sitt foredrag var cand. mag. Peter Christiansen Voss, d. 1909, skolebestyrer ved Aars og Voss's latin- og realskole i Kristiania(Oslo)
Foredragsholderen ved ettermiddagsmøtet, fredag, 8. august 1890: Rasmus Malling-Hansen. Foto: privat

                                                   

Ordstyrer: Skolebestyrer P. Voss.

Æmne:  O m  D ø v s t u m m e u n d e r v i s n i n g e n.

 

(Refereret af Inspektør Hj. Keller efter de af afdøde Pastor Malling-Hansen efterladte Hovedmomenter til Foredraget.)

 

     Foredragsholderen, Pastor, Forstander  M a l l i n g – H a n s e n, Kjøbenhavn, havde med Glæde grebet denne Lejlighed til at udbrede Kundskab om de døvstumme og deres Liv, særlig da han her vilde faa med en Forsamling at gøre, der stod mer end almindelig forstaaende over for den Klasse af Mennesker, hvis Abnormitet var den ovenfor nævnte. Det laa ogsaa udenfor enhver Tvivl, at Lærerstanden, der udgjorde Sognenes aandelige Centrer, maatte være det Forum, gennem hvilket Befolkningen sikrest og lettes paavirkedes til forstandig og interesseret Omgang med de døvstumme. Lærerne vilde saaledes – uden stor Ulejlighed – kunde støtte Fagmændene betydelig i deres Bestræbelser for at opretholde og udvikle de i Instituterne opnaaede Resultater og derved bidrage deres til at gøre de døvstummes bestandig noget isolerede Stilling taaleligere og mer tilfredsstillende.

     Taleren gikk dærnest over til at omtale de mærkelige Misforstaaelser, der – selv indenfor den dannede Klasse – lagde sig for Dagen, naar Talen faldt paa døvstumme og Aarsagen til deres Abnormitet. Som illustrerende Eksempel herpaa fremdrog Taleren forskellige, til Dels selvoplevede Tilfælde. Han omtalte blant andet, hvorledes et par Damer, der paa en Spadsertur mødte Institutets Elever, hensattes i en glædelig Forbavselse ved at opdage, at Børnene var i Besiddelse af Ører, medens andre ved at passere Blindeinstitutet lige saa glædeligt overraskedes over de formentlig døvstummes musikalske Præstationer.

     Skønt Taleren ikke betvivlede, at Størstedelen af Forsamlingen fuldt du var paa det rene med, hva der i Almindelighed forstodes ved Døvstumhed, vilde han dog for at rydde enhver Misforstaaelse til Side begynde sit Foredrag med en bestemt Definition af, hva der indenfor Fagmændenes Kreds opfattedes som gaaende ind under dette Begreb.

     D ø v s t u m  er for det første enhver, der – fordi han er døv – tillige er stum, men faglig henføres tillige under dette Begreb den, der paa Grund af mengelfuld Hørelse ikke kan undervises i almindelige Skoler.

     Man skelner derfor bestemt mellem to Arter af Døvstumhed, nemlig mellem de egentlige og de uegentlige døvstumme. Til den sidste Klasse henregnes alle de, der ere i Besiddelse af Tale- eller Hørerester, og til den første alle andre. Til Sinkerne indenfor Almueskolen svare de saakaldte aandssløve-døvstumme og endelig findes der døvstumme, der med deres Mangel paa Hørelse forene Idioti.

     Her i Danmark have vi allerede længe haft den store Fordel, at der kan ydes alle døvstumme Undervisning, idet Forældre ved Lov ere tvungne til at indsende deres i denne Retning abnorme Børn til Undervisningsanstalterne, med andre Ord: Døvstummeundervisningen har – siden 1817 – været underkastet Statskontrol og været udstrakt til Landets samtlige døvstumme – Idioterne dog undtagne. Denne store Fordel har Danmark haft fremfor de fleste andre Lande, ligesom det i Motsætning til, hva gennemgaaende er Tilfældet andetsteds, har været i Stand til at sondre de døvstumme efter deres forskellige Udviklingstrin i forskellige Anstalter, en Fornstaltning, der – om end ikke absolut nødvendig for de døvstummes Undervisning – dog i højeste Grad fremmer og letter denne. Efter de sidste organisatoriske Forbedringer ville i Fremtiden alle otteaarige døvstumme, saavel egentlige som uegentlige, aarligt i September blive indkaldte til Statens Institut i Fredericia. Efter her i det første Aar at være blevne underkastede en omhyggelig Prøve deles de i 4 Grupper, hvoraf den ene – samtlige uegentlige døvstumme – afgaar, for Tiden til den Kellerske Anstalt i Kjøbenhavn, fra 1ste September 1891 til den kgl. Døvstummeskole i Nyborg. Resten – de egentlige – deles saa i 3 Grupper efter Begavelsen, de to bedst begavede Trediedele forblive i Fredericia, hvor de undervises i 2 særskilte Skoler, medens den slettest begavede Trediedel afgaar til det kgl. Instutut i Kjøbenhavn. Fra samtlige Grupper udskilles endvidere de aandssløve, der optages i en særlig for disse Børn beregnet Anstalt i Kjøbenhavn.

     Den døvstummes naturlige Sprog, det, han skaber sig selv, er Tegnet, og dette i Familien utviklede naturlige Tegnsprog muliggør og skaber en aandelig Forbindelse mellem den døvstumme og Hjemmet, der er af uvurderlig Betydning for ham. Hvert Barn medbringer til Institutet sit delvis ejendommelige Sprog, og det er rørende at se, med hvor smaa Midler meget kan udtrykkes, og hvor let og simpelt en Samtale mellem Forældre og Børn skaffer sig Udtryk gennem dette Sprog. Taleren anførte forskellige Eksempler fra Børnenes Optagelse paa Institutet som Bevis herfor.

     Da den døvstumme saaledes, hvor Livet er hans eneste Læremester, som Udtryk for sit aandelige Liv og til dettes Udvikling tager sin Tilflugt til Tegnet og af dette skaber sig sit Sprog, maatte det jo paa Døvstummeundervisningens første Stadier falde af sig selv, at dette den døvstummes eget Sprog blev anset for den nødvendige og eneste naturlige Udviklingsbasis og som saadan blev benyttet ogsaa af de kunstige Læremestre, i hvis vanskelige Lod det var faldet at afløse og supplere Barnets hidtil selvgjorte og naturlige Meddelelsesmiddel. Da dette Sprog imidlertid ved den kunstige Udvikling, det paa denne maade modtog, blev mere vilkaarligt og tilfældigt, jo stærkere det udvikledes, og derved mistede sin umiddelbare Forstaaelighed, tabte det sin Betydning for Forholdet mellem de døvstumme og Omverdenen, d . v. s. sin delvise Berettigelse. Da Tegnsproget saaledes ikke umiddelbart kunde benyttes til Brug ved den døvstummes Omgang med den hørende, gjaldt det om at bibringe den døvstumme Forstaaelsen og Brugen af den hørendes Sprog, da man ikke turde haabe paa, at det omvendte vilde ske. Og da endvidere Tegnsproget i sin grammatiske Bygning fjernede sig ikke ubetydelig fra vort Sprog og som følge heraf ikkun daarligt kunde benyttes som Oversættelsesbasis til dette, emanciperede Anstalterne sig efterhaanden fra Tegnet og valgte at sætte Eleverne i Besiddelse af Omverdenens Sprog, idet man som eneste Hjælpemiddel hertil anvendte den umidddelbare Anskuelse.

     De Organer, af hvis fuldstændige Brugbarhed Frembringelsen af Lydene afhænger, pleje hos de døvstumme ikke end hos normale Mennesker at være beskadigede. Man har derfor – og med Held – hos de døvstumme forsøgt at fremlokke de Lyde, paa hvilke vort hele Talesprog hviler, og man har saaledes sat dem i Stand til at tilegne sig vort Talesprog og mundlig at udtrykke deres Tanker og Følelser. Taleren paaviste nærmere, hvorledes Eleverne ved Hjælp af Synet og Følelsen bleve bragte til at efterligne de af Lærerne udtalte Lyde.

     Den Metode, der hviler paa ovennævnte Princip, benævnes Talemetoden og anvendes for Tiden her i Danmark paa det overvejende Flertal af de døvstumme, nemlig paa c. ¾. Til Undervisning af Resten, hvis aandelige Udvikling man ikke tiltror Spændighed nok til, at de med nævneværdigt Resultat ville kunne benytte denne Metode, der i Virkeligheden ikke stiller faa Fordringer til Eleverne, har man med Held anvendt en Fremgangsmaade, hvor et til vort Lydalfabet fuldstændig svarende Fingeralfabet erstatter dette. Denne Metode, som benævnes Fingeralfabet- eller Skriftmetoden, ejer den den store Fordel, at Aflæsning er særdeles hurtig lært, ligesom den maa anses for at være langt hurtigere og sikrere end Aflæsning fra Munden. Begge disse Metoder dække i Henseende til Sprogutviklingen fuldstændig hinanden og ere kun forskellige, hva Midlerne angaa, og de benævnes derfor i Modsætning til de gamle Metoder, hvor Tegnets Anvendelse i Undervisningen helt eller delvis var tilladt, ”rene” Metoder.

     Men skønt der saaledes fra Fagmændenes Side gøres alt for at udrydde og bekæmpe Elevernes Anvendelse af Tegnsproget, vil dette dog aldrig fuldstændig lykkes, idet de døvstumme med stor Forkærlighed hænge ved dette deres eget Sprog; det vedbliver bestandig at være deres kæreste Meddelelsesmiddel indbyrdes, og de synes selv ikke at have Øjnene aabne for deres eget Sprogs Underlegenhed i Sammenligning med de hørendes, hvilket sidste de ofte gøre sig lystige over. Taleren nævnede adskillige Eksempler herpaa; saaledes omtalte han, hvorledes en døvstum Haandværkssvend, der havde fartet Europa rundt, priste sit Tegnsprog som i Stand til overalt at gøre ham forstaaet, medens hvert enkelt Land ellers havde sit, fra de andres forskellige Sprog. Selv i Konstantinopel, hvor ingen havde haft mindste Begreb om, hva hans Skriftsprog betød, havde han slaaet sig godt igennem med Tegnene; særlig havde disse knyttet en inderlig Forbindelse mellem ham og en stakkels Neger, hvis Sprog jo heller ikke hørte til de almindeligvis i Skolerne lærte og derfor ikke var ham til stor Nytte i de fremmede Land.

     Efter dernæst nærmere at have omtalt og forklaret en Del Tegn samt fortalt flere karakteristiske og underholdende Smaabegivenheder i Tegnsproget gikk Taleren over til nærmere at indskærpe Lærerstanden, hvad denne kunde gøre for at støtte og fremme Døvstummesagen samt at mildne og oplive de døvstummes hele Stilling i Livet.

     Først vilde han bede Lærerne hver i sit Sogn at arbejde for, at Børnene i rette Tid optoges paa de Lister, der aarlig skulde indsendes til det kgl. Døvstummeinstitut i Kjøbenhavn. Taleren nævnede flere Eksempler paa, hvorledes enkelte Børns Ankomst paa Anstalterne var forsinket mange Aar, fordi man havde forsømt at gøre Indberetning om dem. Derpaa bad han Lærerne om at tage sig lidt af de døvstumme Smaabørn, inden de indsendtes til Anstalterne – hvilket jo først skete i 8 Aars Alderen – ved at lade dem besøge Skolerne og beskæftige dem der, for at de ikke skulle sidde ørkesløse i Hjemmet. Og naar Børnene saa efter endt Indervisning atter vendte tilbage til Hjemmene, da gjaldt det om at hjælpe dem til Rette med Forældrene, sørge for, at disse talte til dem, gav sig af med dem og med Taalmodighed og Interesse hørte paa, hva der laa dem paa Hjerte. Her kunde Lærerne atter gøre saare meget ved at træde hjælpende til og gøre Foreldrene opmærksomme paa, hvor stor Betydning det havde for Børnenes aandelige Udvikling, om deres Sprog stadig blev plejet. Vidste man blot, hvor meget man kunde glæde den døvstumme ved at give sig af med ham og ved med Venlighed at komme ham i Møde, vilde man sikkert tiere og villigere gøre dette, end det desværre nu oftere er Tilfældet. Her var det, at man turde haabe paa Lærernes Bistand, og hvis disses Interesse gennem dette Foredrag var vakt saa meget, at den vilde give sig Udslag i ovenomtalte Retning, kunde Taleren ikke have ønsket sig et bedre praktisk Resultat af de Ord, han i Dag havde henvendt til Lærerstanden. (Stærkt Bifald).

 

 

     Inspektør H j.  K e l l e r, Kjøbenhavn, takkede Pastor Malling-Hansen for hans interessante og oplysende Foredrag. Dog mente han, at Indlederen ikke tilstrækkelig havde fremhævet Talemetoden, men havde dvælet vel meget ved Haandalfabetet og særlig ved Tegnene. Der laa efter Talerens mening en vis fare i saa stærkt at fremdrage disse tegn og i at interessere Folk saa meget for Brugen af dem, nu da bægge de Metoder, der for Tiden anvendes indenfor de Danske Anstalter, ganske havde udelukket dem fra Undervisningen og havde sat sig til Maal saa vidt som mulig at emancipere Eleverne fra dem. Talemetoden indtog for Tiden den dominerende Stilling indenfor Døvstummeundervisningen, og en stærkere Fremhævelse og Udvikling af dens Ejendommeligheder og Betydning vilde derfor have været paa sin Plads i Indledningsforedraget. Det var sikkert kun en Forglemmelse. Naar Pastor Malling-Hansen helt havde forbigaaet Aflæsningen fra Læberne, der dog, hvor der gaves en Fremstilling af Talemetoden, lige saa vel som Artikulationen havde Krav paa at nævnes, især da det var den, der stillede de væsentligste Fordringer til den døvstummes Omgivelser og nødvendiggjorde de fleste Vink til disse. Taleren udviklede nærmere, paa hvilken Basis denne Aflæsning hvilede, og hva der vansleiggjorde den. Gennem Erfaringen og de foreliggende Resultater var det imidlertid bevist, at de døvstumme – eller i alt Fald en Del af dem – til Trods for de i Sagens Natur bundende Vanskeligheder kunde opdrages til ved Hjælp af denne Aflæsning at skabe sig et forholdsvis let og naturlig Middel til at sætte sig i Forbindelse med de Omgivelser, deres daglige Liv og Stilling bragte dem i Berøring med, og højere turde Talemetodens Venner i al Almindelighed endnu ikke sætte Maalet. Taleren gjorde dernæst opmærksom paa, hvorledes Hjemmene i denne og i andre Retninger kunde og maatte forberedes til Omgang med de døvstumme. I anledning af Indlederens Beskrivelse af Fremgangsmaaden ved Artikulationen frygtede han for, at Hjemmene ved denne Beskrivelse let kunde fristes til selv at udvikle Stemmen; men dette vilde ganske sikkert ikke gavne Børnene og maatte derfor bestemt fraraades. Taleren sluttede med at fremhæve, hvor uheldig Mangelen af Hørelse kunde indvirke paa Børnenes moralske Udvikling, og hva der i Almindelighed kunde gøres herimod. Særlig advarede han mod en enkelt, af Børnenes Abnormitet i og for sig forklarlig, men derfor ikke mindre forkastelig Følge, nemlig den store Forkælelse, der som Regel blev dem til Del i Hjemmene. Denne Forkælelse affødte nemlig ofte slette Egenskaber, saasom Havesyge og Herskesyge, der kunde have alvorlige Følger for Børnenes hele Liv og i alt Fald gjorde det meget vansleigt for dem at gaa over fra Hjemmet til Livet i Institutet og i det hele taget skabte dem mange Ubehageligheder, som man kunde have undgaaet, naar man havde givet dem en fornuftig Opdragelse.

 

 

     Efter en kort Replikk af  I n d l e d e r e n  hævede  O r d s t y r e r e n  Mødet med en Tak til Pastor Malling-Hansen og Inspektør Keller.

 

 

Interiør fra National, der Malling-Hansen holdt sitt foredrag. Foto: Det Kongelige Bibliotek

Avsluttende kommentar

  

     At man valgte nettopp Rasmus Malling-Hansen til å holde dette foredraget om døvstummeundervisningen i Danmark, hadde sine spesielle grunner. Malling-Hansen hadde på dette tidspunktet arbeidet i mer enn 25 år som døvstummelærer og forstander, og mer enn noen annen hadde han satt sitt preg på organiseringen av den danske døvstummeundervisningen.

 

     De som ansatte Malling-Hansen som forstander ved instituttet i København i en så ung alder - bare 30 år gammel - må ha forstått at de hadde med en usedvanlig begavet mann å gjøre. Og Malling-Hansen var ikke den som slo seg til ro med at alt skulle foregå etter gamle tradisjoner. Han oppdaget ganske raskt det uhensiktsmessige i at det eksisterte både private og offentlige døvstummeskoler som "konkurrerte" om de samme elevene, og som opptok elevene uten noe spesielt system eller noen tanker på barnas meget ulike grad av hørselshemming og kognitive evner. I København lå også den private døvstummeskolen, de Kellerske Anstalter, og etter initiativ fra forstander Johan Keller og forstander Malling-Hansen innførtes i 1867 "den danske deling", en oppdeling av de døvstumme i ulike katekorier etter deres evner - i uegentlige og egentlige døvstumme. Keller og Malling-Hansen fordelte de ulike kategoriene mellom de to instituttene, og dermed var det aller første skrittet tatt for å kunne gi de døvstumme i Danmark opplæring etter ulike metoder, som var tilpasset deres læringsevner.

 

     Malling-Hansen var godt orientert om de ulike metodene for undervisning av døvstumme - han hadde selv besøkt de fleste instituttene i Europa. I motsetning til mange andre, var han ikke en innbitt motstander av alt nytt, men han var heller ikke tilhenger av å forkaste alt det gamle fordi en ny metode var på moten. Malling-Hansen så godt at både den gamle tegnmetoden og den mer moderne talemetoden hadde sin berettigelse, og kunne fungere godt for ulike elever. Allerede i 1872 kunne deltagerne ved Abnormeskolemøtet i København det året overvære en eksaminasjon ved Malling-Hansen av hans avgangsklasse, som han hadde lært opp kun ved å anvende talemetoden. Men ellers behersket han selvfølgelig også tegnmetoden, og hans tegnspråk ble beskrevet som usedvanlig elegant og lettforståelig av hans samtidige.

 

     I 1880, også denne gangen etter initiativ fra Malling-Hansen, kom neste avgjørende trinn i utviklingen av døveundervisningen i Danmark. Det nye instituttet i Fredericia ble bygget, etter forslag fra Malling-Hansen, og han fikk også innsatt en svoren tilhenger av talemetoden, sin gode venn, tidligere lærer ved instituttet i København, Georg Jørgensen, som forstander. Tanken var at Fredericia-instituttet utelukkende skulle undervise de uegentlige døvstumme etter talemetoden. Selv fortsatte Malling-Hansen som forstander i København, hvor de egentlig døvstumme fremdeles ble undervist etter tegnmetoden.

 

     Så, i 1890, ble det siste skrittet tatt i Malling-Hansens levetid, som fullendte Malling-Hansens visjon om en døvstummeundervisning satt i system og styrt etter en felles overordnet plan. Malling-Hansen deltok i en offentlig nedsatt kommisjon, som hadde som mandat å utarbeide et forslag til denne felles overordnede planen. Han og forstander ved Fredericia, Georg Jørgensen var de drivende kreftene i kommisjonen, og Malling-Hansen førte kommisjonens endelige forslag i pennen, et forslag som ble vedtatt uten store endringer. Nå ble også de Kellerske Anstalter overtatt av staten, samtidig som det ble vedtatt bygget enda et institutt, i Nyborg, og en ordning ble etablert, der alle døvstumme barn først ble tatt opp til en forskole ved instituttet i Fredricia, hvor de gjennomgikk en grundig prøving for å finne deres funksjonsnivå, og de ble deretter sendt til det instituttet som kunne gi dem den beste undervisning, basert på de metoder som var vest tilpasset elevgruppen. 

 

     Når man leser de gamle pedagiske referater fra denne perioden, må man passe på å ikke forskrekkes over de begrepene som brukes for å betegne ulike funksjonshemminger. Betegnelser på ulike grupper av mennesker har det ved seg, at de gjerne etter en tid får et innhold som ikke samsvarer med den opprinnelige betydningen, og som medfører at gruppen føer seg stigmatisert. Uttrykk som abnorm, idiot og åndssløv var således opprinnelig ganske nøytrale betegnelser som var helt nødvendige for å kunne klassifisere elevene. Man må vokte seg vel for å bruke nåtidens briller når man leser, for da kan man komme til å tillegge datidens pedagoger holdninger de overhode ikke hadde. Malling-Hansen og de andre pedagogene fra det 19. århundre var sanne pionerer og menneskevenner, som sørget for at meget dårlig stilte barn, som tidligere hadde vansmektet, bortgjemte og stukket unna i skam, endelig fikk leve et menneskeverdig liv, med opplæring og undervisning. Og betegnelser som idiot og åndssløv ble ikke brukt i nedsettende betydning, slik de vil bli oppfattet i dag.

 

     For oss som forsker i livet til Rasmus Malling-Hansen gjør det godt å tenke på at denne store reformatoren innen et lite fag fikk lov til å holde dette foredraget for nordens lærere helt på tampen av sitt liv. Det hjertevarme og kjærlige mennesket Malling-Hansen hadde viet hele sin yrkeskarriere til arbeidet for de døvstumme, og hans hjerte banket varmt for døvstummesaken. Selv om referatene av hans foredrag kun nevner noen få av de historiene Malling-Hansen krydret sitt foredrag med, synes jeg likevel at hans personlighet skinner gjennom - den varme faderskikkelsen, alltid med et øye for det humoristiske og den morsomme hendelsen, dyktig til å illustrere sine poeng med hendelser fra dagliglivet - som holdt forsamlingen i ånde med sitt vidd og sine talegaver og gjorde foredraget til en uforglemmelig opplevelse for de tilstedeværende.

 

Oslo, 08.12.07

Sverre Avnskog

Det ble rapportert i Illustrerert Tidende at stemningen ved den avsluttende "sexaen" var usedvanlig god. Sannsynligvis var Rasmus Malling-Hansen og hans hustru, Anna, tilstede ved denne festen. Tegning fra Illustreret Tidende
På dette utsnittet fra kartet som fulgte det offisielle programmet ser man Døvstumme- og Blindeinstituttet. Legg også merke til Garnison kirkegård, der Malling-Hansen ble begravet. Gravmonumentet ble imidlertid i 1947 flyttet til Instituttet, der det står den dag i dag